Enda et tårn har falt

Terroren har mange ansikter, men har fått bare ett navn, skriver Marie Simonsen.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Det gikk ikke lang tid før terrorangrepet i Mumbai fikk sin plass i historien. Lenge før angrepene mot to av byens luksushoteller og åtte andre mål var avsluttet, før noen visste hvem som sto bak eller hva som hadde utløst dem, erklærte lokale politikere: Dette er vårt 9/11. «The Taj» er vårt World Trade Center.

Det var et ekko av politikere i London og Madrid, som også ble terrormål etter det sikkerhetspolitiske vannskillet 11. september 2001 da to kaprete fly styrtet inn i tvillingtårnene på nedre Manhattan en tirsdag morgen for syv år siden, la ett verdensbilde i grus og skapte et annet. Når indere i Mumbai plasserer seg ved siden av newyorkere i dette bildet, er det ikke bare som en lettfattelig illustrasjon på det ufattelige. Både byene og terroristenes utvalgte mål har åpenbare paralleller som gjør angrepene fryktinngytende ikke bare i omfang, men også som symboler på det terroren ønsker å ramme.

Taj Mahal er mer enn et fem stjerners luksushotell for velstående indere og turister. Bygget er et gjenkjennelig og skattet landemerke i mangemillionbyen og et samlingssted for finans- og næringslivsfolk. Da jeg for noen år siden drakk afternoon tea i hotellets gedigne lounge med utsikt over havna føltes det som å være på settet i en Merchant Ivory-film, men gjestene var snarere som hentet fra Wall Street; lokale moguler og internasjonale pengetrottere som farter verden rundt med sine umistelige BlackBerrys som tyngste bagasje.

Borgermesteren i New York, Michael Bloomberg, var snar med å erklære de to byene som tvillingmetropoler; begge sentre for business, finans, vitenskap og kultur. Et annet likhetstrekk er byenes mangfold som resultat av tilstrømningen fra utlandet, men ikke minst fra resten av eget kontinent. Mumbais flerkulturelle befolkning har smeltet sammen til en felles identitet som overgår den enkeltes bakgrunn, hevdes det i reklamen, akkurat som New York. Men man trenger ikke engang pirke under overflaten for å se at det er en sannhet med sterke modifikasjoner.

På vei inn fra flyplassen kjører tilreisende gjennom verdens største slum, hvor fem millioner mennesker lever på en stinkende og helsefarlig dynge. Det er vanskelig å forestille seg at beboerne i blikkskurene har særlig mer til felles med tedrikkerne i Taj Mahal enn geografi, men Indias fattigste barn er godt synlige i havna utenfor Tajs vinduer der de tigger fra turistene under byens andre berømte landemerke, Gateway of India. Mumbai er heller ingen smeltedigel for religiøse minoriteter. Den muslimske delen av befolkningen, som tilhører landets fattigste og minst utdannete, har vært misbrukt av lokale politikere som syndebukker, vært trakassert og utsatt for rene utrenskinger som i Gujarat, like utenfor Mumbai, i 2002.

Indere kan skryte av at al-Qaida ikke rekrutterer fra landets 150 millioner muslimer, men det er eksempler på at indiske muslimer har organisert seg og tatt til våpen ettersom de har innsett at myndighetene ikke vil eller er i stand til å beskytte dem. Det er ikke første gang bomber har gått av i Mumbai, men det har som regel rammet fattige mennesker i mindre spektakulære omgivelser. Slik blir det ingen overskrifter av og ingen hilsen fra New York.

Pekefingeren er rettet mot Pakistan, slik den har blitt før. «Deccan mujahedin», som påtok seg ansvaret, var inntil denne uka et ukjent navn, men ble raskt knyttet til en militant islamistisk gruppe, Lashkar-e-Taiba, som igjen har tilknytning til al-Qaida. Den profesjonelle måten angrepene var utført på tydet i hvert fall på svært god trening. Men indiske myndigheter trenger ikke nødvendigvis krysse grensen for å finne svarene. De kan finnes i egen slum, i det segregerte samfunnet, i mangelen på håp og framtidsutsikter for mange unge muslimer. Ingen vet bedre enn dem som er vokst opp i hotellets skygge, hva Taj Mahal representerer og symboliserer.

Symbolkraften er avgjørende både for angripere og de angrepne. Kampen fortsetter uten våpen om hvem som skal eie slagmarken etter terroranslaget. Amerikanerne, som fremdeles kan minnes Alamo med stolthet og vrede, har gjort de knuste tvillingtårnene til et ikon i den internasjonale «krigen mot terror». Mot en ytre fiende. Egenproduserte terrorister har ikke samme demagogiske kraft. Hvis problemet ligger innenfor landets grenser, må løsningene også finnes der. Ikke i Pakistan, ikke i Afghanistan.

Foreløpig er terrorangrepets opprinnelse utsatt for utallige spekulasjoner, men det er ikke tilfeldig i hvilken retning de peker. Man bruker pekefingeren, ikke tommelfingeren. Om terroren har lokale røtter og forklaringer, er det selvfølgelig ingen ansvarsfraskrivelse, men gir andre svar og løsninger.

Det handler om å kunne avverge framtidige angrep. For de vil komme. Flere statsoverhoder vil si: Dette er vårt World Trade Center. Vårt Taj Mahal.