Enda mer kontroll?

Vi hadde så vidt tørket tårene etter begravelsene til Stine Sofie Sørstrønen og Lena Sløgedal Paulsen da meldingen kom fra Smøla. Et nytt lite barn var forsvunnet i sitt eget nærmiljø og ble funnet drept. I barnehagen i Hjelmeland var hverdagen så vidt i gang igjen etter gisselaksjonen, og i Orrefors i Sverige var 10 år gamle Carolina Johansson ennå ikke begravet.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

I bygd og storby spør foreldre hvorfor slikt skjer i Norge og Norden, og barn spør om dette også kan skje dem. Har myndighetene et ansvar? Er det noe foreldre bør gjøre annerledes? Det siste mener dessverre barneombud Trond Waage. Waage vil ha hele den norske barndommen opp til revisjon og oppfordrer foreldre til å ha bedre overblikk over hvor barna er og delta mer i planlegging og gjennomføring av barnas aktiviteter.

Barneombudet kan umulig ha tenkt gjennom hvordan en slik uttalelse kan bli oppfattet av de tre foreldreparene som i sorgen over å ha mistet det kjæreste de hadde sikkert gjør seg så mange slags tanker. Og hvordan han blir oppfattet av de mange opprørte foreldre som nå vurderer sine egne barns hverdag. Husker ikke Waage at han snakker til foreldrene til en generasjon barn som er stadig mindre ute i skog og mark, er lite fysisk aktive på egen hånd og mer og mer avhengig av aktiviteter som foreldrene organiserer, kontrollerer og kjører dem til? Når realiteten er som Waage selv sier til gårsdagens VG: «Vi kan likevel aldri sikre oss mot at tragiske hendelser forårsaket av galskap kan skje», kan det umulig være til barns beste at ombudet deres bygger opp under foreldres frykt og framelsker en enda mer regulert og organisert barndom.

Heldigvis, bør vi vel si, ser det ikke ut til å være en fellesnevner mellom forsommerens tragiske hendelser. De to små pikene i Kristiansand ble trolig drept av en ukjent seksualforbryter. Den lille gutten på Smøla er blitt drept av en nabokvinne gutten kjente, som har små personlige ressurser og som står under tilsyn av kriminalomsorg i frihet. I Orrefors leter politiet blant barn og ungdom etter den som stakk kniven gjennom teltduken. Gisseltakeren i Hjelmeland handlet i desperasjon fordi han hadde tapt den daglige omsorgen for sine egne barn og var tiltalt for voldtekt av sin tidligere kone.

Kanskje bør hver og en av hendelsene oppsummeres og få en samfunnsmessig konsekvens. Kanskje er den skyldige i en eller begge de norske drapshendelsene blant de som burde fått et tettere tilsyn av kriminalvernet eller vært under behandling på psykiatrisk institusjon. Kanskje har vi tatt for lett på å støtte de mange voksne som opplever savn, nederlag og konflikter i kjølvannet på skilsmisser der omsorgen for barna er stridstema.

VGs kommentator Erling Bø gikk i går inn for å stille de til ansvar «som har tatt beslutningen om at voldsutøvere skal få gå fritt omkring og ha mulighet til å mishandle og drepe de små». Bø mener «det er mulig å holde farlige innesperret». Hadde det bare vært så enkelt. I så tilfellle må tusenvis av norske menn og kvinner sperres inne på livstid. For det er forferdelig vanskelig, nesten ikke mulig, å forutsi hvem som kan bli voldlig og en fare for barn. Et friskt menneske kan bli sykt, et sykt menneske kan bli sykere, et skifte i livssituasjon kan utløse aggresivitet, det samme kan bruk av rusmidler og medisiner.

Derimot er det enkelt å minne om at psykiatrien mangler fagfolk, institusjonsplasser og gode polikliniske tilbud, og derfor ikke har god nok kontakt med og kontroll på tidligere pasienter som kan bli dårligere og voldlige. Bare statssekretær Lars Erik Flatø i Helsedepartementet lot til å bli forbauset over Dagsnytts melding i går tidlig om at det i Oslo finnes minst 50 slike uten tilsyn.

Ansvaret for denne situasjonen må politikerne og det psykiatriske fagmiljøet dele, som bestemte at institusjonene skulle bygges ned, uten noen realistisk plan for omsorgen for psykiatriske pasienter i lokalmiljøene, i et samfunn der det er stadig mer krevende å fungere.