Enda mer TV

Hvordan livet skal bli. Og hvordan det blir. Det er spørsmålet. Statistikerne har svaret.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

FOR EKSEMPEL hadde jeg bestemt at jeg skulle bo i et rødt hus, nesten på landet, med mange barn og epletrær og en gammel bestefar som satt i stolen og sa «hå-hå, hå-hå», som bestefar sier i «Alle vi barna i Bakkebygrenda». Jeg var ni år, med nyskilte foreldre og ny adresse i en stor by langt hjemmefra, og med et åpenbart behov for forutsigbarhet og stabilitet. Et rødt hus i Bakkebygrenda, med kanskje fire søsken og alle de andre barna, syntes å være nøyaktig hva jeg ønsket meg av livet. Først når jeg ble voksen, skulle jeg reise til Paris og bli kunstner og fattig, med tupert hår, svarte klær og store svartmalte øyne. Jeg tror hun het Pascale Petit i filmbladene jeg sparte på.

I STEDET sitter jeg her og ser TV som alle andre. Med svak skallebank, som alle andre, fordi den 17. falt på en fredag. Eller når sant skal sies, veldig horisontalt i sofaen med fjernkontrollen, og lar det regne fordi det skal regne en sånn lørdag, enten det er sol eller regn. Foran TV, som alle andre, pinlig foran TV, fordi livet foran TV er et ikke-liv som ikke engang forekom som et dårlig alternativ i min barndoms framtidsdrøm om å bli detektiv. «Get yourself a life,» sier alltid mine helter, på TV, når noen blir for klynkete og passiv. «A life» er aldri et råd om å se mer TV. På samme måte som du aldri sier til barna dine at nå må dere jammen se litt mer TV, ellers blir dere dumme som brød. Ingen skryter på seg fire timer foran TV hver kveld. Mer TV er utenkelig som aktverdig innhold i tilværelsen når mennesker blir spurt om meningen med det hele. Det er tapernes og de ensomme gamles ansikter som skal skinne i blålyset fra skjermen, kveld etter kveld. Men nå er vi avslørt, av Statistisk sentralbyrå.

TRAVEL OG OPPTATT, med en stor og interessant vennekrets, skulle det helst stått i min kolonne i den siste tidsbruksundersøkelsen som kom denne uka, den fjerde i rekka siden 1971. Den gang ble mannens rykte som familieskulker bekreftet på sekundet, fordi han ikke brukte tida på barn og husarbeid, men foretrakk overtid på jobben. Og med ti års mellomrom har statistikerne seinere kunnet vise hvordan arbeidsdelingen mellom kjønnene har revolusjonert samfunnet de siste tretti åra. Det betyr at kvinnene fortsatt har dårligere betalt for lønnsarbeidet enn menn, men at de har redusert husarbeidet. Og at mannen bruker mer tid på å lage mat og ta seg av barn. Inntil en ny målbar innsikt overtok denne uka. Mer fritid, mer TV. Ingen bombe, akkurat. Jeg mener, vi vet jo hva vi gjør, egentlig, altså.

BÅDE MENN og kvinner bruker mindre tid på barn og husarbeid. Flere jobber riktignok overtid nå, men ikke stort lenger enn i 80-åra, noen går mer på kafé og fortsatt leser jenter dobbelt så mye bøker som gutter. Likevel er jeg, som alle andre som heller ikke liker å gjenkjenne fritida som en endeløs rekke TV-kvelder, nå tatt på fersken i sofaen mens jeg blar sløvt mellom en håndfull nærsynte norske kanaler og skaper nye klasseskiller. Det blir «dem» og «oss» igjen, de som skaper verden, kritiserer, påvirker, knytter nettverk, deltar i samfunnet, er synlige på TV - og vi som ser på. Vi som ikke engang gidder reise oss for å taste ja eller nei når TV2 spør om ambassadør Mona Juul bør halshogges på statens regning. Som sagt, ingen bombe. På den annen side var det ikke meningen, det var ikke slik vi hadde tenkt det. Selv skulle jeg bli detektiv i New York. Nå ser jeg syltynne «Water Rats» fra Australia.

SVENSK TV, hvor ble det av svensk TV? Bare én prosent av oss ser svensk TV i dag, viser statistikken. Da 70-tallskameratene, Åpen Post-generasjonen (der fikk dere den), var barn, var det utelukkende svensk TV som fikk supplere vårt nasjonale enkanals-monopol. Til gjengjeld lærte vi oss svensk. Selv små barn sa «tjäna, hajar'u den, jävla fläskfia», en blanding av Cornelis og Martin Ljung, og alle visste at «kalsingar» var svensk slang for underbukser. Det var før Sverige ble et lavkostland som forsyner Norge med billig kjøtt og sprit og som ligger som en tynn tarm i øst langs handlegrensen. Den gang vi bare så vidt så TV, fordi kringkastingssjefen hadde bestemt at folk skulle legge seg klokka 23.00 og stengte butikken før leggetid, var Sverige en stormakt, på TV. Vi fulgte de politiske debattene og kjente navnet på landbruksministeren i Fälldin-regjeringen. Svenske TV-kjendiser, programledere, stjerneadvokater og artister var ikke bare våre, de var bedre enn våre. Svensk TV satte standarden for det lødige. Det var ingen skam å se svensk TV til langt på natt, snarere tvert imot, det bar bud om intellektuell utvikling på linje med folk som leste tidsskrifter i stedet for tabloider. Det var forresten da jeg skulle bli en dårlig betalt sosialarbeider.

INGEN AV OSS planla at om tretti år, når jeg endelig får tid, når jeg endelig er voksen og bestemmer selv, så skal jeg bevilge meg det privilegium å sovne til dansegalla med Tande-P, eller det banaliserte TV-bildet av liket på obduksjonsbenken, for før eller seinere må da patologen også bli seriehelt i hvit frakk. For eksempel hadde jeg bestemt at jeg skulle bli en modig maur, en halsstarrig faen. I stedet ser jeg «Stereo», aktualitetsmagasin om kultur, trend og livsstil, i reprise. Jeg har en venninne som har begynt å spille piano. Jeg misunner henne. Det er så lenge siden vi skulle bli geriljasoldater.