Enda mer utenfor

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon
  • Utenriksminister Knut Vollebæk har den gode egenskapen at han aldri gir opp. Han lar seg ikke knekke av tilbakeslag, men legger vekt på de lyspunkter han kan finne, uansett hvor små de måtte være. Den egenskapen har han fått god bruk for i kommentarene til vedtakene som er fattet på EUs toppmøte i Helsingfors i forsvars- og sikkerhetspolitikken. Ikke ett øyeblikk har utenriksministeren latt seg merke med ironien i at Finland presiderer over Europa når unionen fatter vedtak som svekker Norges sikkerhetspolitiske tilknytning til våre europeiske allierte gjennom 50 år.
  • Den norske utenriksministeren lover å fortsette sine bestrebelser, til tross for at EUs toppledere helt konkret har vedtatt at utenforland ikke får adgang til EUs beslutningsapparat, slik Norge ba om. Uten akkurat å understreke det, har Vollebæk redusert ambisjonene på Norges vegne. Nå lover han å arbeide for å få opprettet nye «organer for direkte konsultasjoner på permanent basis». Men vedtaket fra EU-toppmøtet ligger også svært langt fra disse sterkt nedjusterte ambisjonene.
  • Den norske offentligheten har antakelig både krav på, og behov for, en mer nøktern og realistisk vurdering av konsekvensene for Norge av vedtakene på EU-toppmøtet enn det utenriksministeren foreløpig er kommet med. Det er for så vidt prisverdig å legge hovedvekten på de håp som finnes i «hangande snøre», men det er også greit ved viktige korsveier å vurdere situasjonen slik den er akkurat nå. Den nye lederen for Nei til EU har et poeng når han kritiserer Vollebæk, som er utenriksminister i en nei-regjering, for noen ganger å opptre litt for lite entusiastisk i forhold til resultatet av folkeavstemningen i 1994. Nei til EU-lederen mener det har vært galt å forsøke å trenge seg på EU i denne saken.
  • Mens vi venter på Vollebæks justerte analyse, legger vi vekt på den som er kommet fra Sveriges utenriksminister Anna Lindh om at Norge kan vente å få like mye innflytelse på forsvars- og sikkerhetspolitikken i EU som nøytrale Sverige har hatt i NATO. Altså ingen.