Endelig Norges tur i toppen?

Norge bør stå for tur for å få toppvervet i NATO når generalsekretær George Robertson trekker seg i desember.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Vi har fremmet en rekke kandidater de siste 15 åra, men alle har trukket det korteste strået.

Dersom den vesttyske forbundskansleren Helmut Kohn ikke hadde hatt så store innenrikspolitiske problemer med sin forsvarsminister Manfred Wörner, ville Kåre Willoch med stor sannsynlighet ha blitt generalsekretær i 1988. Willoch hadde bred støtte i NATO, men Kohl la betydelig press på Norge for av vi skulle gi opp Willochs kandidatur, skriver tidligere utenriksminister Thorvald Stoltenberg i sin selvbiografi.

Nestemann på lista, Johan Jørgen Holst, var regnet som en kanonkandidat i 1992 da det var usikkerhet om Wörner ville ta en ny periode.

Skviset to nordmenn

Wörner bestemte seg for å fortsette. Dermed ble det ikke noe verv på Norge den gangen heller.

I 1994, etter Wörners død, mente det norske politiske miljøet at det var på høy tid å la Norge slippe til. Thorvald Stoltenberg var Norges mann, han hadde bred utenrikspolitisk erfaring, han hadde svært gode venner omkring i de europeiske NATO-landene, men amerikanerne likte ham ikke på grunn av hans innsats som fredsmekler på Balkan. Dermed lå veien åpen for Belgias utenriksminister Willy Claes. Claes fikk imidlertid en kort karriere i NATOs hovedkvarter i Brussel. Hans parti ble skandalisert etter avsløringen av samarbeid med den italienske mafiaen. Claes ble aldri tatt for korrupsjon, men presset mot ham førte til at han måtte gå av i 1995.

Ønsket ikke sterkt nok

Da kunne veien ha ligget åpen for tidligere statsminister Gro Harlem Brundtland, men hennes kandidatur ble aldri offisielt fremmet. Hennes mann, Arne Olav Brundtland, skriver i sin bok «Gift med Gro» at «hun ikke sterkt nok ønsket stillingen til å ville kjempe for den». Dersom hun hadde sagt ja til å stille seg til disposisjon, som det heter i Ap-kretser, ville hun hatt gode sjanser til å kapre jobben. Det ble den spanske utenriksministeren Javier Solana som fikk jobben etter Claes, til tross for at han hadde bakgrunn som NATO-motstander.

Da Solana gikk av i 1999 var det ingen aktuelle norske kandidater.