Endelig!

Kampen mot vold mot kvinner er utenrikspolitikk.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

DU SER det på TV hver kveld nå. Hver tredje av verdens kvinner blir utsatt for en eller annen form for grov vold i løpet av sitt liv. Fram mot TV-aksjonen på søndag pepres mediene med informasjon om vold mot kvinner, globalt og lokalt. Siden Forum for kvinner og utviklingsspørsmål (FOKUS) fikk årets aksjon, er fokus flyttet fra den avsporende og sære debatten svensk ekstremfeminisme, til det overordnede menneskerettighetsperspektivet kampen mot vold mot kvinner hører hjemme i. Pionerer og livsviktige hjelpere som krisesenterbevegelsen får nå hjelp av tunge, internasjonale organisasjoner til å løfte fram det enorme problemet mange har henvist til privatlivets fred, eller til en særinteresse for feminister.

VOLD MOT kvinner handler om patriarkalske strukturer, om fattigdom, krig, kultur, religion, makt og avmakt. Derfor er det viktig at også Amnesty Norges Petter Eide rykker ut i Dagbladet for å forklare at Amnesty-kampanjen mot vold mot kvinner er tuftet på solid bakgrunnsinformasjon. At organisasjonen gjennom 60 år stort sett har frontet verdens mannlige ofre for brudd på menneskerettighetene. At det var på høy tid at det ble kvinnenes tur. At Amnesty bortimot har neglisjert kvinner og barn som ofre for privat vold. At innsatsen mot vold mot kvinner også er utenrikspolitikk.

JEG HAR motforestillinger mot at Amnesty sminker fotomodeller og kvinnelige toppolitikere som liksom-voldsofre for å skape oppmerksomhet rundt saken. Jeg mener virkeligheten er sterk nok. Det er uansett ingen viktig innvending når virkeligheten for voldsutsatte kvinner og barn endelig får lov å prege mediene, som i disse dager. I kveld viser NRK1 hvordan svarte kvinnelige voldsofre i Sør-Afrika hjelper hverandre til å reise seg igjen og forandre livsvilkårene sine. Regissøren Anette Ostrø har tatt utgangspunkt i kvinneorganisasjonen Masimanyane som i dag opererer på alle nivåer i det sørafrikanske samfunnet.

KRIG, naturkatastrofer og store samfunnsomveltninger gjør de svakeste enda mer sårbare. Barn forsvinner og utnyttes, soldater og krigere voldtar og dreper uten å bli stilt til ansvar, overgrepene er mange i flyktningeleirene og aidsepidemien har ført til at menn tar seg barnekoner, de som ennå ikke er smittet. Fattigdom og arbeidsledighet øker også byrden på afrikanske menn som lar sine frustrasjoner gå ut over kvinnene. Ville vi tro at det gikk an for rundjulte og kuede kvinner å rette nakken under slike omstendigheter? Det lar seg gjøre og det er så vakkert at det kjennes i ryggmargen når kvinnene som har fått hjelp hever stemmen og sier «Aldri mer. Jeg har mine rettigheter som menneske. Aldri mer skal han slå meg. Aldri mer.»

MASIMANYANE hjelper også voldelige menn til å finne alternative reaksjonsformer. Det nytter nemlig å finne veier ut av tilsynelatende fastlåste situasjoner. 13 år gamle Vuyisiwe som ble voldtatt av onkelen, har fått hjelp til å flytte. Nå smiler hun igjen.