Endring av EU-paragraf

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Stortinget skal torsdag ta stilling til et grunnlovsforslag fra Høyre som har fått flertall i kontroll- og konstitusjonskomiteen for å endre paragraf 93 i Grunnloven, den såkalte «EU-paragrafen». Den sier at Stortinget med ¾ flertall kan vedta å overdra nasjonal suverenitet på avgrensede områder til internasjonale organisasjoner som Norge er medlem av. Paragrafen ble vedtatt våren 1962 under den første store debatten her hjemme om EU, som den gang het Fellesmarkedet. Paragraf 93 var en hasteparagraf og kravet til ¾ flertall skulle kompensere for at det ikke skulle være nødvendig å vente til over et nytt valg og {-2}{-/}{-3} flertallstilslutning, som ellers kreves ved grunnlovsendringer.

Forslaget går ut på å redusere flertallskravet til {-2}{-/}{-3} forutsatt at det først holdes en rådgivende folkeavstemning. I debatten som først kom til overflaten like før jul, har reaksjonene fra EU-motstanderne vært massiv negativ. Nei-folket oppfatter forslaget som et politisk framstøt for å endre spillereglene og gjøre det lettere å melde Norge inn i EU. Ja-sida har vært påfallende taus.

Med globaliseringen av økonomien og medlemskapet i EØS har begrepet nasjonal suverenitet fått et annet innhold enn i 1962 og vi er enig med dem som hevder at mange av ja-argumentene er blitt sterkere. Vi ser også poenget med at 2/3 flertall vil være en harmonisering av grunnlovssystemet. Å melde Norge inn i EU uten forutgående folkeavstemning er utenkelig. Men forslaget som foreligger, etterlater fortsatt så stort rom for politiske uklarheter og tolkninger i etterkant av en folkeavstemning at spillereglene ikke blir klarere. Slik sett er vi like langt. At det fremmes etter flere års stadig sterkere nei-flertall i opinionen og til lyden av truende prøveslag med partipisken, gjør det heller ikke mer fornuftig. Kampen for norsk medlemskap i EU bør føres med argumenter, og dagens spilleregler bør være som de er.