Eneste levebrød: Døden

Levealderen har sunket til 35 år i Malawi. Sult og aids herjer. Å spikre kister er den eneste vekstnæringen i det lutfattige landet.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Tida før maisen blir moden er hungerseason, sultsesong, i Malawi. Det betyr sult, sykdom og død for landets elleve millioner innbyggere.

For Richard Damalamsambo og Patrick Mombetsa betyr sultsesongen gode inntekter. De er en del av Malawis eneste voksende næring: Likkisteproduksjon.

Brødrene sier de er 24 og 26 år gamle, men ser mye yngre ut. «Høy» alder gir status i et land hvor den gjennomsnittlige levealderen er 35 år.

-  Vi selger like mange barnekister som kister for voksne, forteller de.

AVBETALING:

Et skjevt skilt med Coffins er spikret opp på skuret ved veien hvor kistene oppbevares. Brødrene jobber ved en dreiebenk på utsida. Før arbeidet de med vedlikehold i Malawis nasjonalbank. For ett år siden hadde de lagt seg opp nok penger til å starte sin lille business. De smiler og nikker som svar på spørsmål om de tjener mer nå og forteller at de forsørger et stort antall familiemedlemmer.

Inne i kisteskuret trenger sola inn mellom plankene. Støvete stråler faller på de stablede kistene. De dyreste har blanke håndtak, kalles executive og koster 15 000 kwacha, ca. 1000 kroner. De billigste har verken beslag eller maling, kalles very plain, og koster 300 kroner.

-  Alle vil ha de dyreste kistene, men de har ikke råd til dem, forklarer Patrick.

Derfor har guttene laget et avbetalingssystem. Begrav i dag, betal i morgen.

Begravelsesbyrået Siste Sukk

Småskala kisteproduksjon, som den Patrick og Richard har, fins overalt. På nesten hver stolpe og stamme langs hovedveien ut av Malawis største by Blantyre er det spikret opp små, hjemmelagede skilt med navn som «Talitha Coffin Sales», og de mer oppfinnsomme som «Ah... Funeral Agency» og begravelseskjeden «Heaven Bound Funeral Parlour». Mer eller mindre vellykkede håndmalte bilder av kister fins også, slik at analfabeter skal forstå hvor de skal gå.

FULL PAKKE:

Byens mest velstående kan gå til Horace Kandoge på Mamyo Funeral Centre. Han tilbyr utelukkende forseggjorte, importerte kister fra Sør-Afrika til 10 000 kroner og begravelsesbånd fra England. Salget går svært bra.

Det gjør det også hos Chanache Funeral Agency. Det eneste problemet for det familiedrevne begravelsesbyrået, er alle dødsfallene i familien Chanache. Derfor er det arbeidsformann Lucias Nthembe som tar imot og viser rundt.

-  Vi selger rundt 30- 40 kister daglig, forteller han.

Chanache er Malawis eldste byrå og startet opp i 1972. Selv om en rekke konkurrenter har kommet til, har byrået likevel startet opp mange nye filialer de siste tre åra. I tillegg til å produsere kister, tilbyr de full begravelsespakke: Buss til å frakte de sørgende (med «Rest In Peace» i stedet for et vanlig nummerskilt), elektrisk heis til å senke kista, likhus for oppbevaring og balsamering, samt import og eksport av lik.

-  Markedet har vokst enormt. Etterspørselen er så stor at vi ikke klarer å produsere nok kister her, forteller Lucias.

GRAVER GRAVENE SELV:

Det kraftige sollyset flommer inn gjennom store vinduer og åpne dører i verkstedhallen. Lyset treffer ansiktet til Eliah Mawlidi og kista han holder på å male. Det er en liten kiste med plass til et barn i femårsalderen. Eliah stryker mørkerød maling over kistelokket i jevne, rolige bevegelser. Bak Eliah står kistene på rad og rekke, enten for å males, eller bare stables for salg. At familien til barnet som skal ligge i denne kista handler her, betyr at de har litt penger. De fleste som gravlegger sine døde i Malawi, handler ikke hos Chanache Funeral Agency.

-  Begravelsesbyråer er noe nytt i Malawi. Det er for de rike. Alle andre gjør alt selv, sier prest MacDonald Sembereka med et snev av forakt i stemmen.

-  Folk i landsbyene har alltid et rom med jordgolv i husene sine. Her gjøres likene i stand til begravelsen. Et hull graves i jordgolvet for å samle opp kroppsvæskene som renner ut. Kista blir brakt til huset av gravfølget. De graver graven selv, forteller MacDonald.

PROFESJONELLE GRÅTEKONER:

Tradisjonen tilsier at det likevel brukes mange penger. Har familien råd til det, blir dyr slaktet, og hele begravelsesfølget blir tilbudt mat og drikke. De med litt penger, kan leie inn profesjonelle gråtekoner. Som et resultat av tradisjonen med å tilby mat, det store antallet begravelser og alle de lutfattige menneskene, er det ikke lenger godt å si hvem som kommer for å få en matbit, og hvem som kommer som reelle sørgende. Fattige bruker rett og slett begravelsene for å få et måltid mot å gråte en skvett.

MacDonald Sembereka er utdannet prest, men følte ikke han fikk brukt nok tid i kirka til det han brant for: Å hjelpe foreldreløse barn. Derfor startet han Maphunziro Foundation. Organisasjonen hjelper landsbyboere til å ta seg av den stadig økende mengden av foreldreløse barn, i all hovedsak som resultat av aidsepidemien. Opprinnelig tok de seg av 100 foreldreløse. Nå er tallet 500.

-  Jeg ble hjulpet av andre i oppveksten. Jeg vet disse privilegiene som har kommet meg til gode, ikke er ment bare for meg, men for alle andre, sier MacDonald.

-  Å overleve er ingen selvfølge.

SE, HAN SPISER:

-  Godt, han spiser, sier lege Robin Broadhead og peker på en liten gutt. Håret hans er rødlig og tynt på grunn av underernæringen. Han holder slapt rundt en plastkopp og stirrer apatisk framfor seg. Ved siden av sover mora. Rundt om i rommet sitter og ligger rundt 30 små barn og mødrene deres. Det er dørgende stille.

Professor og lege Broadhead viser rundt på sykehuset i Blantyre. På koleraavdelingen ligger to avmagrete mennesker. De ligger på treplater med hull i. Under står plastbøtter. Alt renner rett gjennom dem.

Det finnes en lege per 54 000 mennesker i Malawi. Dette er en betraktelig økning fra noen år tilbake, da det var mer enn 200 000 per lege.

-  Vi satser på å nå minstestandarden til Verdens helseorganisasjon, som er 12 000 mennesker per lege. Vi er på vei, forteller Broadhead, som er ansvarlig for medisinutdanningen i landet. Målet er å utdanne 60 leger hvert år.

En av dem er Stafael Kalengo som for tida har praksis på sykehuset.

-  Medisin begynner å bli kjedelig. Alle voksne som er her, har hiv, sier han lakonisk.

60 prosent av alle som legges inn, har hiv eller aids. Men ingen sier det. Og det står aldri på dødsattesten.

TI OM DAGEN:

Statistikken viser at 14 til 15 prosent av Malawis befolkning har hiv/aids. Men statistikken bygger bare på de tre prosentene av befolkningen som er testet. Skammen er fremdeles så stor at så å si alle foretrekker å dø i uvitenhet.

-  Det er et stort problem at så mange fortsatt tror på heksedoktorer. Når et barn har feber, mener de det er fordi en av foreldrene har vært utro, og da vil en heller skjule det, enn å ta barnet til lege. Selv de med litt utdannelse tror på heksedoktorer, sier Maggie oppgitt.

Et stort håndmalt skilt langs veien bekrefter Maggies utsagn: «Aids er virkelig. Det er ikke heksekraft. Bruk kondom og lev.»

I veikrysset mellom Blantyre og Zomba står et stort skilt med bilde av president Bakili Muluzi: «Aids dreper Afrika. Malawiere må endre atferd NÅ. La oss redde landet vårt.» Avtroppende president Muluzihar offentliggjort at han selv har tatt en hiv-test, og at den er negativ. I februar ble Malawis nasjonale handlingsplan mot hiv/aids lansert. I mai er det valg.

OPPGANGSTIDER:

Men det er ikke bare hiv og aids som plager Malawis befolkning. For tredje året på rad slår avlingene feil. Sykdommer som malaria, tuberkulose og diaré dreper mange, ikke minst små barn, hver eneste dag.

-  You know, this is a business, sier Patrick Mombetsa og Richard Damalamsambo mens de høvler på en ny kiste ved dreiebenken.

For dem, i Malawis likkistenæring, fortsetter oppgangstidene.

RØD KISTE: Eliah Mawlidi jobber hos Chanache Funeral Agency. Produksjonen av barnekister er stor. Denne males rød.
NÆRKONTAKT MED DØDEN: At en ikke ønsker nærkontakt med døden, spiller liten rolle i et land hvor det knapt fins folk som ikke har gravlagt noen av sine aller nærmeste.