Engler - de fins

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Jeg er 55 år. Og har jobbet som journalist siden jeg var 33, de siste 16 år som frilanser.

Men jeg er ikke en helt vanlig journalist, ikke alltid.

En stund var jeg også en flittig bidragsyter til bladet Alternativt Nettverk, nå Visjon. Og har skrevet en bok, VEIVISERNE, som ble utgitt i 2002. Jeg prøver å fortelle at jeg er alternativ, i den forstand at jeg prøver å formidle hjelp til den som ber om det. Den delen av meg vet jeg har alltid vært til stede.

Men jeg liker ikke karakteristikken healer om meg selv. Jeg foretrekker å si at ”jeg prøver å hjelpe”. Og det kan jo være alt fra å ta en telefon til skattefuten for en annen, til å felle av sokkehælen for en som ennå ikke behersker strikkekunsten helt perfekt, skrive et brev til kommunen for en som ikke er skrivefør. Eller ”koble” meg på, la oss her si; ”Märthas engler” og be dem se litt nærmere på den syke som kanskje også ber om hjelp.

Märtha, prinsessen, har startet engleskole. Hun skal lære andre å få kontakt med engler. Det er greit og jeg håper hun får det til og at tilbudet svarer til elevenes forventning. Men jeg føler dyp og ekte omsorg for henne, for naivt har hun startet med denne skolen. Hun burde ha ventet og vinklet det på en annen måte hvis hun på liv og død skulle starte med noe. Prinsessen er langt fra klar over hva hun har gitt seg i kast med.

For det hun driver med er ikke noe nytt fenomen. I det trekulturelle samfunnet som jeg er vokst opp i (Øst-Finnmark; samisk, finsk, norsk) var dette dagligdags – og er det for så vidt fremdeles. Jeg mener; vi hadde helbredere omtrent på hvert nes. Det var langt til lege, dermed oppsøkte folk de gamle samiske helbrederne som behersket sine saker; de hadde aldri deltatt på engleskoler eller andre kurs. Likevel satt de inne med kunnskaper som prinsessen og andre guruer bare kan drømme om å være i nærheten av.

Jeg synes alt er blitt så merkelig innafor denne genrèn. Alt det som før – og her nord hos oss, i de samiske bosetningsområdene, var/er naturlig, som kommer fra naturen og som ER naturen, og som folk hadde dyp respekt for, er blitt noe fremmed. Jeg synes på mange måter at disse ting er tilsmusset, ødelagt og forvrengt, særlig den siste tiden.

Men engler fins. Eller nærvær som er gode. De fins, og det er helt sant.