Enkelt og greit

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Det er en underdrivelse å si at platebransjen lever i spennende tider. The Pirate Bay-dommen har skremt noen, men ikke hindret platesalget fra å falle. Platedirektører jobber iherdig for å finne fram til de nye, briljante forretningsmodellene som skal få folk til å bruke penger på musikk. Men inni mellom kaoset, utfordringene og dommedagsprofetiene, finnes det fortsatt noen ringrever som er komfortable med å gjøre ting på gamlemåten. Da Billboard tidligere i år gjorde opp status for plateåret 2008, endte AC/DC opp med sølvmedalje for en plate som ble sluppet sent i oktober. Deres femtende studioalbum «Black Ice» solgte åtte millioner på verdensbasis og var kun slått av Coldplays «Viva Vida Loca Or Death And All His Friends».

Men hvordan klarer et band som ifølge syrlige tunger ikke har fornyet seg på 35 år å vokse seg fram mot tittelen Verdens Største Band?  Vi snakker om et band som ikke lager nye AC/DC-låter, de lager bare flere. Svaret ligger nok mye i spørsmålet, nemlig å gjøre musikken så enkel som mulig, holde seg til formelen, og gi fansen akkurat det de vil ha. 

AC/DC er kjent for å være skeptisk til det meste som har med modernisering av plateindustrien og dens salgskanaler. Mens Angus Young synes det er liten vits å fornye sine patenterte boogieriff, virker bandet å være tilsvarende skeptisk til å omfavne digitale muligheter for salg av musikk. Et søk på streamingtjenesten Spotify viser at det nærmeste man kommer noe som ligner AC/DC, er utallige tribute-låter. Ikke en tone eller et grynt kommer fra Young-brødrenes Gibson-gitarer eller Brian Johnsons rustne sandpapirstemme. Et søk hos iTunes eller Platekompaniets nye digitalbutikk gir samme resultat. Nada. Mens Radiohead eksperimenterer med å gi bort musikk på nettet, og en global bransje jobber knallhardt for å få gode musikkbutikker opp og stå på nett, så sitter Young-brødrene på scenekanten og dingler med beina og lar andre finne ut av framtiden.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Riktignok er det ikke bare konvensjonelle metoder som tas i bruk når AC/DC gir ut ny plate. I 2008 gikk bandet inn på en eksklusiv avtale med kjeden Wal-Mart om enerett på å selge «Black Ice» i USA. Ambisiøse 2.5 millioner eksemplarer ble bestilt inn, alt uten returrett. Det betyr at du finner AC/DC tungt profilert i USAs største kjedebutikk, trygt plassert med en egen butikk-i-butikken ved siden av avdelingen for herreklær. Førsteukesalget talte imponerende 700.000 eksemplarer. Til sammenligning solgte forgjengeren «Stiff Upper Lip» totalt 900.000 eksemplarer i USA på 8 år. Nøkkelen til suksess? Sannsynligvis å inngå samarbeid med en enkelt aktør som gir deg all oppmerksomhet. Hvorfor selge via mange når det holder med en?

Dette er selvsagt ikke en måte å selge plater på som fungerer for andre enn et fåtall av klodens mest kjente og solide artister, men det viser likevel hvordan AC/DC stripper vekk alt dilldall rundt en plateutgivelse, og lar en gigantisk samarbeidspartner ta seg av alt salg og markedsføring. Fryktelig enkelt, og for AC/DC sin del grusomt effektivt. 

Men en ting er forretningen, en annen ting er det musikalske. Vi snakker tross alt om et band som i over tretti år har levd av primale seksuelle referanser som «Hard As A Rock», «Sink The Pink» og «Lets Get It Up», trygt akkompagnert av kontant og ufeilbarlig boogierock. Kritikerne klør seg i hodet og lurer på hvilken magisk formel AC/DC har skrevet som gjør at de år etter år tiltrekker seg nye fans, gamle som unge, som kjærlig omfavner et band som kler seg i sixpence og skoledress mens de synger om at «you shook me all night long».

Alexis Petridis i The Guardian analyserte seg under overskriften «Things really must be bad – AC/DC are No 1 again» fram til at australienernes formtopper hadde en oppsiktsvekkende sammenfallende kurve med lavkonjunktur i den britiske økonomien. «Back in Black» var bandets store suksessalbum etter at vokalist Bon Scott hadde omkommet og blitt erstattet av Brian Johnson, og dukket opp på hitlistene i 1980 og årene framover, da engelskmennene fremdeles var rystet av streik og generelle nedgangstider. Akkurat da jappetiden hadde fått beina sparket under seg, og 90-tallet banket på døren, kom AC/DC med singlen «Thunderstruck» og albumet «The Razors Edge», bandets store comeback etter noen magre år. I 2008 kollapset finansgiganter over hele verden om hverandre, mens AC/DC selvsagt dukket opp med «Black Ice». Forklaringen til Petridis er i utgangspunktet mer kuriøs og underholdende enn ren vitenskap, men den sier noe om at AC/DC med sine enkle verdier om å ha det moro og danse hele tiden, kombinert med null predikering eller besserwisserhet, gjør bandet til den ultimate eskapisme i en tid hvor media og eksperter forteller deg at du skal vise måtehold. Du dropper kanskje å kjøpe den storskjermen du har sett på, men en CD eller konsertbillett med AC/DC sklir fint inn i budsjettet. AC/DC vet hva du vil ha, og det gir de til deg. 

Denne evige evnen til å gjøre det enkelt og publikumsvennlig viste seg også da bandet sto på scenen i Telenor Arena. Til og med Aftenpostens anmelder Robert Hoftun Gjestad måtte tvinge seg til å gi en 5-er, men fra sitt ståsted som kritiker mellom 23.000 elleville fans, måtte han påpeke at bandet ikke har utviklet seg. «Burde vi ikke heller brukt tiden på nye, fremadstormende og nyskapende band? Jo, selvfølgelig burde vi det. Alle sammen. Men samtidig kan vi nesten ikke nekte oss to timer fri fra akkurat den tanken i selskap med en gjeng rockere som ikke bryr seg om annet enn å tilfredsstille sine tilhengere. Det føles nesten litt syndig å se dem, men samtidig gjør det godt. Rett og slett fordi bandet er så knakende samspilt, energisk og tøft. »

Men det er derfor publikum elsker dem.  De 40.000 som venter på AC/DC’s Valle Hovin-konsert ville nok bli mektig skuffet om partyrefrengene ble byttet ut med Radiohead-knitring, moderne industrilooper og shoe gaze-riffing. For å si det sånn, Angus Young spenner ikke på seg Gibson-gitaren for at folk skal bestille abonnement på Morgenbladet dagen etter. Han drar i gang riffet på «Highway To Hell» for at publikum skal få to perfekte timer i selskap med et rockeband som ikke krever noe av dem, bare gir og gir av det eneste de kan: spille perfekt rocknroll.

PS: Når Angus Young & co til slutt bestemmer seg for å selge musikken sin digitalt, så kan du sette penger på at de setter salgsrekorder.  Alt til sin tid.

Torgrim Øyre anmelder musikk i Dagbladet.