Enøyd mediesynsing

Medieforsker Sigurd Allern vil ha bort de anonyme kildene i politisk journalistikk. Det vil politikere som har noe å skjule, sette pris på.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

MEDIEFORSKER Sigurd Allern går til felts mot bruken av anonyme kilder i politisk journalistikk i et innlegg i Dagens Næringsliv i romjula. Bakgrunnen er pressens dekning av maktkampen i Arbeiderpartiet. Det er et paradoks at det nettopp er Sigurd Allern som har gjort det til halvdagsjobb å kritisere mediene for bruk av anonyme kilder. Han som er tidligere leder for AKP(m-l), der møtene og medlemslistene var hemmelige, og der medlemmene til og med var anonyme overfor hverandre.

DET ER IKKE MANGE likhetspunkter mellom Det norske Arbeiderparti og AKP(m-l), men akkurat i denne diskusjonen kommer det fram et trekk ved Ap som Allern burde kjenne seg igjen i: at den offisielle versjonen ikke alltid er den eneste sanne, og at folk som sier ting som går på tvers av det partiledelsen har bestemt eller røper informasjon som man ønsker å holde skjult, risikerer mer enn å måtte ta offentlig sjølkritikk. Man kan derfor ikke se så enøyd på behovet for å benytte anonyme kilder i politisk journalistikk som det Allern gjør.

ALLERNS SPISSFORMULERING er at «anonyme kilder (....) aldri har vært ment som beskyttelse for feige politikere». Det er jeg selvsagt helt enig i. Det er modigere å gå ut i åpent landskap og kjempe for det man tror på enn å drive anonym buskagitasjon. Men en kan også snu på dette: Kravet til åpne kilder i politisk journalistikk er heller aldri ment som en beskyttelse for feige politikere som ikke vil fortelle sannheten eller som prøver å fortelle en annen historie enn sannheten.

HOVEDREGELEN for all journalistikk bør være å benytte åpne kilder så langt det er mulig. Med åpne kilder er leseren selv i stand til å ta del i kildekritikken. Men bruk av anonyme kilder kan gi unik nyhetsinformasjon. Det er mulig at Allern, med bakgrunn i et parti der ledelsen vedtok sannheten i sentralkomiteen, er en av de få som har trodd på Ap's offisielle historier. Men det er et tankekors at det helt til det sist e bare har eksistert en åpen og offisiell versjon av samarbeidsforholdene i Ap-ledelsen. «Samarbeidet er godt,» har både Thorbjørn Jagland, Jens Stoltenberg og alle andre som har ytret seg offentlig, forsikret gang på gang. Få vil mene at det er dekkende.

VÆR VARSOM-PLAKATEN stiller sterke krav til kildekritikk. Men medienes samfunnsoppgave er også å avsløre og avdekke miljøer der makt og maktkamp utøves, enten det er politisk maktkamp eller strid om kontroll i for eksempel Kværner. I slike tilfeller vet vi at det er nødvendig å bruke anonyme kilder for å få fram hva som virkelig skjer i de lukkede rom. Når anonyme kilder brukes, legger mediene sin egen troverdighet fram for leseren ved at man går god for at dette er relevante og betydningsfulle kilder som gir et sant bilde. Det er ulike vurderinger i mediene om bruken av anonyme kilder. Presseforbundets generalsekretær Per Edgar Kokkvold har gitt uttrykk for et restriktivt syn. Men avgjørelser fra Pressens Faglige Utvalg gir helt kla rt støtte til at man kan bruke anonyme kilder i saker der det er nødvendig for å få fram vesentlig informasjon.

DAGBLADET er blitt kritisert av Allern for å ha latt anonyme kilder «avsløre» hvem som er VGs anonyme kilder innen Ap. Det har Dagbladet aldri gjort. Det vi imidlertid har gjort, er å gå etter påstandene framsatt av partileder Thorbjørn Jagland om at personer innenfor partiet driver et spill for å skyve ham ut. Det skal de ikke klare en gang til, slo Jagland fast på sin pressekonferanse uka før jul. Dagbladet vet ikke, går ikke god for, eller tar ikke stilling til hvem som eventuelt driver et spill for å bli kvitt Jagland. Når Jagland påstår at noen driver et slikt spill, så har han åpenbart også tanker om hvem som står bak. Når Dagbladet vet hvem Jagland-fløyen i partiet mener står bak en kampanje mot partilederen, er det vesentlig informasjon som bør bringes fram til tross for at ingen sier det åpent.

SIGURD ALLERN bygger deler av sin medieforskning på konspirasjonsteorier som enkelte av oss er i ferd med å bli grundig lei. For det første legger han til grunn at mediene nærmest har en hemmelig politisk målsetting som styrer reportasjevirksomheten, og at det ligger politiske motiver bak når vi setter en sak på trykk. At Klassekampen hadde dette, er ingen overraskelse, men i Dagbladet er det ikke slik. Det er ikke slik at vi benytter anonyme kilder fordi vi har «kortsiktig politisk egeninteresse», slik Allern hevder at mange redaksjoner har. Og det grenser til det latterlige når han beskylder TV2 for å lage TV-programmer som passer bedre for Stoltenberg enn for Jagland, fordi de ønsker å styrke Stoltenberg.

DET ER I MEDIENES egeninteresse å bruke åpne kilder i størst mulig grad. Vi har alltid et selvstendig ansvar for hva vi setter på trykk - enten det er på grunnlag av åpne eller anonyme kilder. Men ansvaret overfor leserne våre er størst når vi bruker anonyme kilder. Da er det, som Allern sier, ikke mulig å kryssjekke informasj onen. Derfor er det vår egen troverdighet som må legges til grunn når kildene ikke er navngitt. Når anonyme kilder farer med løgn, er det vi som blir tatt med buksene nede. Derfor er det ønsket om å bringe ny og sann informasjon som driver journalistikken også når vi bruker anonyme kilder - ikke en politisk målsetting.