«Ensidig krig mot Irak er ikke svaret»

I denne kommentarartikkelen tar fredsprisvinner Jimmy Carter et oppgjør med utenrikspolitikken til USAs nåværende president George W. Bush.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

12. september 2002

Vi er i dag vitne til grunnleggende historiske endringer i USAs politikk med hensyn til menneskerettigheter, vår rolle i verdenssamfunnet og fredsprosessen i Midtøsten, og dette skjer i stor grad uten avgjørende debatter (bortsett fra, en sjelden gang, i regjeringsadministrasjonen). En del nye tilnærmingsmåter har forståelig nok utviklet seg etter de raske og veloverveide reaksjonene til president Bush i forbindelse med tragedien den 11. september. Andre igjen ser ut til å ha sitt opphav i en kjerne av konservative politikere som forsøker å realisere lenge undertrykte ambisjoner i ly av den erklærte krigen mot terrorisme.

Vårt land har tidligere vært beundret verden over som menneskerettighetenes fremste forkjemper. Nå har respekterte internasjonale organisasjoner som er opptatt av disse grunnleggende demokratiske prinsippene, gjort oss til sitt fremste angrepsmål. Vi har ignorert eller oversett overgrep som finner sted i nasjoner som støtter vår kamp mot terrorisme. Samtidig anholder vi amerikanske borgere som «fiendtlige stridsmenn» og sperrer dem inne, i hemmelighet og på ubestemt tid, uten at de blir tiltalt for noen forbrytelse og uten rett til juridisk bistand. Denne politikken har blitt fordømt av de føderale domstolene, men justisdepartementet ser ut til å være urokkelig. Flere hundre Taliban-soldater holdes fortsatt i fangenskap ved Guantànamo Bay under disse omstendighetene. Forsvarsministeren uttaler at de ikke vil få tilbake sin frihet selv om de en dag skulle bli stilt for retten og bli frikjent. Disse handlingene likner på dem vi har sett hos voldelige regimer amerikanske presidenter har fordømt tidligere i historien. Mens presidenten venter med å uttale seg , oversvømmes det amerikanske folk nesten daglig av påstander fra både visepresidenten og andre framtredende embetsmenn om at vi står overfor en overveldende trussel fra Iraks masseødeleggelsesvåpen. De kommer også med løfter om å fjerne Saddam Hussein en gang for alle, med eller uten støtte fra de allierte. Bagdad utgjør ingen reell fare for USA, noe både utenlandske allierte, nåværende embetsmenn og ansvarlige ledere fra tidligere regjeringsadministrasjoner også har påpekt sterkt. Enhver krigserklæring av Hussein mot et naboland - selv den minste kjernefysiske prøvesprengning (nødvendig før våpenkonstruksjon), en konkret trussel om å bruke masseødeleggelsesvåpen, eller det å dele denne teknologien med terrororganisasjoner - vil være suicidal sett i lys av den intense overvåkingen og USAs militære overlegenhet. Det er imidlertid en mulighet for at slike våpen kan bli brukt mot Israel eller våre styrker som et svar på et amerikansk angrep.

Vi kan ikke ignorere utviklingen av kjemiske, biologiske eller kjernefysiske våpen, men en ensidig krig mot Irak er ikke svaret. Det er et presserende behov for handling fra FNs side for å tvinge fram inspeksjoner i Irak uten restriksjoner. Dette blir mindre og mindre sannsynlig etter hvert som vi, muligens med viten og vilje, støter fra oss våre nødvendige forbundsfeller. Tilsynelatende uenig med presidenten og utenriksministeren, ser visepresidenten nå bort fra dette målet som et ønskelig alternativ.

Når USA nå fornekter sine forpliktelser overfor internasjonale avtaler det ligger mye arbeid bak, sender vi ut feil signaler.

Kategoriske avvisninger av atomnedrustningsavtaler, konvensjonen om biologiske våpen, miljøvern, anti-torturforslag og straff av krigsforbrytere har noen ganger blitt kombinert med økonomiske trusler mot dem som måtte være uenige med oss. Disse ensidige handlingene og påstandene isolerer oss i stadig større grad fra de nasjonene vi trenger for å kunne bekjempe terrorismen.

Tragisk nok avstår vår regjering fra å gi enhver støtte til viktige forhandlinger mellom palestinere og israelere. Tilsynelatende er det vår politikk å gi støtte til nærmest enhver israelsk handling i de okkuperte områdene og å fordømme og isolere palestinerne som et felles mål i vår krig mot terrorisme, alt mens israelske bosettinger vokser og palestinske enklaver krymper.

Det ser fremdeles ut til å være intern splittelse i regjeringsadministrasjonen om utarbeidelse av en helhetlig Midtøsten-politikk. Presidentens klare uttalelser om å respektere viktige FN-resolusjoner og å støtte opprettelsen av en palestinsk stat, har blitt kraftig benektet gjennom forsvarsministerens uttalelser om at det i hans levetid neppe «vil bli opprettet en eller annen form for enhet» og hans henvisning til «såkalt okkupasjon». Dette tyder på en radikal kursendring fra den politikken som er blitt ført av alle regjeringsadministrasjoner siden 1967, en politikk som alltid var basert på israelsk tilbaketrekking fra de okkuperte områdene samt ekte fred mellom israelere og deres naboer.

Krigerske og splittende røster ser nå ut til å herske i Washington, men de gjenspeiler ennå ikke den endelige beslutningen til presidenten, kongressen eller rettsinstansene. Det er av avgjørende betydning at de velbegrunnede og historiske amerikanske forpliktelsene får råde: For fred, rettferdighet, menneskerettigheter, miljø og internasjonalt samarbeid.

Oversatt av Morten Røstad og Dagbladets korrekturavdeling.

Artikkelen er tidligere publisert på Cartersenterets hjemmeside, i Washington Post og El Pais. Gjengitt med tillatelse fra The Carter Center.