Ensomhet er en ensom sak

Tida går sakte, og det er langt mellom besøkene. Arne Næss (80) og William Sjursen (84) har mye til felles - også at de er alene.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

BERGEN (Dagbladet): -  Jeg har alltid vært sosial, aktiv i styre og stell. Plutselig er jeg blitt litt hjelpeløs. Hva skal jeg bruke dagen til? Om kvelden når jeg legger meg, bestemmer jeg meg for at jeg ikke skal høre nyhetene om morgenen. Jeg makter ikke holde avstand til verden, blir deprimert av å høre om de døde i Irak, om de mange tusen sultne. Så skjemmes jeg over at jeg går rundt her og synes synd på meg selv, for det er jo mange som er alene. Mitt problem er selvopptatthet. Var ikke det godt sagt? Jeg mener det. Nei, drikk kaffe nå. Dere må skjenke selv, jeg ser så dårlig på det ene øyet.

Arne Næss (80), tidligere ordfører i Bergen for KrF, har sluttet å bake, men har kjøpt fyrstekake og kokt kaffe. Fra stua i den store villaen ser han utover Store Lungegårdsvann, ned på stien langs vannet inn til byen, der han snakker hull i hodet, som han sier, på dem han råker på. Huset er blitt så stort.

Savner fortsatt kona

-  Jeg var en pest og en plage for byen. Satt i bystyret i 31 år, var ordfører for KrF i 83- 85, varaordfører 86- 87, ordfører 88- 89. Min skjebne har alltid vært at jeg ble valgt inn i et eller annet styre hvis jeg åpnet munnen.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Arne Næss er en humoristisk mann, en sosial mann, en som har brydd seg. Ensomheten kjennes når han sitter i stua si, ser på stolen der hans kjære Haldis brukte å sitte, savner henne så han må ut på trappa og trekke luft. Det er nesten så hun sitter der.

-  Savnet blir så intenst, men jeg vet jo det at hun er borte. Hun var en klok kvinne. Vi delte de innerste tanker. For noen er det nok riktig å gifte seg på nytt, men jeg hører ikke til dem. Jeg kan ikke slippe noen andre innpå meg igjen. Hun var min beste venn og fortrolige.

Det er 12 år siden hans kjære Haldis døde.

-  Det er forskjell på å være en ensom person og å føle seg ensom. Jeg har tre barn, sju barnebarn og tre oldebarn. Jeg hadde en klok kone. Til tross for at jeg har vært alene i 12 år snart, planlegger jeg uka, tenker på hvor mange dager jeg må være alene, hvem jeg skal treffe, at jeg må gå tur.

 KAN IKKE VENTE ANNET:  -  Det blir mye alenesitting, men du vet, i min alder kan man ikke vente annet, mener William Sjursen (84). Alle foto: Paul S. Amundsen
KAN IKKE VENTE ANNET: - Det blir mye alenesitting, men du vet, i min alder kan man ikke vente annet, mener William Sjursen (84). Alle foto: Paul S. Amundsen Vis mer

-  Ei rar tid

Sånn menneskelig sett vet han jo at han ikke har noe å klage over.

-  Likevel føler jeg meg alene, og jeg har tid til å tenke på det. Jeg vil ikke være selvopptatt, men det er jo også menneskelig. Før var det vi som ringte og inviterte. Nå er det jeg som venter på at noen skal ringe meg. Mange behøver noen å snakke med. Se her, det er noe jeg vil vise dere ...

Foto, avisutklipp, levd liv.

-  Det er ei rar tid vi lever i. Det går mange dager uten at jeg får besøk, men jeg kommer meg ut. Går på utstillinger, biblioteket, museum, og har stort utbytte av bibelgruppa jeg er med i. Vi lytter til hverandre. Så er det kveldene da, som kan bli lange. Fjernsynet får for mye oppmerksomhet. Ikke fordi jeg er interessert i programmene, mest i å høre stemmer. Radioen står alltid på når jeg spiser frokost. Da er jeg ikke alene. Før spiste jeg fordi jeg hadde lyst på mat, nå spiser jeg fordi jeg vet jeg må ha i meg næring. Jeg har da drevet med ferdigmat i 25 år, jeg vet det.

-  Hva tenker du på når du sitter her i stua di?-  Mange rare tanker. Jeg lurer på om jeg har gledet noen i dag. Det er viktig for meg at jeg ikke har levd bare for å leve.

Arne Næss venter på sola. Kommer sola, skal han ut. Først hente posten. Han myser mot himmelen fra trappa si.

-  Se, der kommer sola.

Han kikker i postkassa. Tom.

-  Ingen regninger.

Blir rastløs

Det er ikke langt fra Arne Næss til leiligheten til William Sjursen (84) på Danmarksplass.

-  Ensomhet kan jo være så mangt. Materielt sett lider jeg ingen nød, men det plager meg at jeg ikke har noen å diskutere med om kvelden, ingen å spise frokost med. Du blir litt rastløs, sant?

-  Så det er ikke ofte noen banker på døra di?-  Nei, det kan du skrive opp. Jeg vet ikke, skal jeg konkretisere dette med at det aldri er noen på døra? Det hender jo, men sporadisk. Vi har jo ikke krav på andres oppmerksomhet. Å bli invitert i ny og ne, det hjelper ikke mye på ensomheten, men jeg har hatt mye glede i Pensjonistforbundet. Men så var det det at jeg følte jeg måtte slippe til yngre krefter. Jeg jobbet ved kemnerkontoret i Bergen til jeg var nærmere 70, nå går jo folk av med pensjon når de er 62. Pensjonistene blir bare yngre og yngre.

For to år siden mistet William sin kjære Kari. I glass og ramme smiler to unge, vakre ansikt fra et lite hjørnebord ved sofaen. «Kari» står det på et lite porselensskilt under bildet av Kari, «William» under bildet av den flotte unge mannen. Det er rent og ryddig, han serverer kaffe og rundstykker. Det er jo ikke det at ingen bryr seg, sønnen kommer jo hver søndag, og svigerdatteren er jo også så søt, og her en dag han ventet på bussen som aldri kom, fikk han en ny venn.

Tidsfordriv

-  Tilfeldigheter, vet du. Vi kom i snakk, det ene ordet tok det andre, og så dro vi hver til vårt. Han visste at min kone hadde jobbet ved teatret, så fant han fram til meg og ringte, så nå tar vi bussen sammen og går turer en gang iblant. Men du vet, vi er en liten familie, og rekkene tynnes jo ut når man når min alder. Jeg har ingenting å beklage meg over, har penger nok, så jeg kan tillate meg litt av hvert. Jeg er glad i å reise. Alle skryter sånn av Bergen, men det finnes da andre byer, også. Du må ikke tro at jeg er en sytalåt . Jeg steller meg selv, kjøper min lettsaltede torsk, lager til og med kjøttkaker, og i dag har jeg vasket vinduer. Jeg forsøker å trimme litt på ergometersykkelen min, få bort magen. Og så løser jeg kryssord og legger kabal. Det blir mye alenesitting, du kan ikke vente annet i min alder.

Ute i gangen henger kalenderen for juni. Hver dag som har gått, er strøket over med penn.

-  Tidsfordriv. Så følger jeg med på dagene.

EGNER SEG IKKE ALENE: Arne Næss (80) blir fortsatt husket som tidligere ordfører i Bergen, men dagene i stua kan bli lange.