Ensomme Arne

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon
  • Gamlefar eller besta kunne nok bli sittende i gyngestolen på kammerset i timevis uten at det kom noen innom. Men skjedde det noe, visste de at hjelpen ikke var mer nedlesset av oppdrag enn at den kom på røde rappen. Hjertenettverkene var tilgjengelige og omfattende så seint som da dagens eldregenerasjon var på vei inn i de voksnes rekker.
  • Derfor gjør det inntrykk på leserne når Dagbladet presenterer 76-åringen Arne og lar ham fortelle om sin ensomhet som pensjonist. Han har ingen nær familie, ingen nære venner, og de som representerer det offentlige hjelpeapparatet, har ikke tid til å gjøre det han har størst behov for når de skal utføre det de er pålagt av arbeidsgiveren. Ingen har tid til å prate med den gamle mannen.
  • Dette er det nok mange eldre mennesker som opplever i dagens samfunn. Familiene er blitt så mye mindre, særlig i de større byene lever et økende antall som enslige. De nærmeste bor gjerne langt unna, og vennskap er ofte knyttet til arbeid og profesjon, og relasjoner som fungerer tilfredsstillende når vi er i arbeid, har lett for å gå i oppløsning når alder og sykdom kommer til.
  • Det er ikke gitt at myndighetene kan påta seg som en oppgave å løse de kontaktmanglene som denne samfunnsutviklingen skaper. Biskop Gunnar Stålsett beklaget i Dagbladet i går at hans organisasjon ikke har vist større evne til å skape medmenneskelige nettverk. Sosialminister Ingjerd Schou ser for seg at seniorpolitikk vil bli et viktig felt i framtida. Men hun har også rett i at ensomhet aldri kan organiseres bort, selv om underbemanning i eldreomsorgen åpenbart gjør ensomhet alvorligere enn den trenger å være.
  • Alle vet at de kan bli alene til slutt i livet. Det er en utfordring til hver og en av oss å forberede seg til denne siden ved alderdommen. Kanskje har mange mennesker urealistiske krav til fellesskap, nettopp fordi de vokste opp omgitt av mange som brydde seg både om eldre og unge. Men myndighetenes oppgave må først og fremst være å sikre at man i alderdommen har trygghet for hjelp når noe tilstøter en. Vennskap må man nok helst skaffe seg selv.