EØS og det nye Europa

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon
  • I dag starter forhandlingene om fornyelse av EØS-avtalen mellom rest-EFTA-landene Norge, Island og Liechtenstein på den korte siden av bordet, og Super-EU som om to år vil omfatte 25 land med 475 millioner innbyggere, på den lange. De er hundre ganger så mange som på vår side. EØS-avtalen er følgelig en marginal sak for unionen som nå vil omfatte nesten hele Europa. Til hverdags kommer det til syne ved at ingen av EU-landenes statsråder møter i EØS-komiteen. Der sitter som regel den norske, islandske og liechtensteinske utenriksministeren og snakker med unionens embetsmenn.
  • At EØS-forhandlingene i det hele tatt finner sted, skyldes for det første at Island og Norge til sammen er to dominerende aktører i fiskeriene i de viktige nordlige farvannene der EU-fiskerne er interessert i utvidet adgang. For det andre er Norge en betydelig energileverandør til EU. I tillegg har EU en rent prinsipiell interesse av å bygge ned skjermingen rundt norsk landbruk.
  • Forhandlingene kommer til å bli vanskelige. Norge ønsker blant annet fortsatt tollfri adgang for fiskeriprodukter til store markeder som det polske som nå blir en del av unionen. Samtidig vil de norske forhandlerne i størst mulig grad begrense EU-fiskernes adgang til norske fiskekvoter, som norske fiskere lenge har ment er for små som de er. Svært raskt vil forhandlingene bli uhyre tekniske og kompliserte. Alle detaljene vil virke som et røykteppe for alle andre enn ekspertene.
  • Men det er god grunn til å både tro og håpe på et rimelig resultat. Tross størrelsesforskjellen er også EU interessert i et godt forhold til utenforlandene i nord. EØS-avtalen er på mange måter en utilfredsstillende kontrakt der Norge importerer det meste av utviklingen i EU, uten muligheter til å påvirke den, i bytte for den viktige markedsadgangen. Men den er avgjørende mye bedre enn ingen avtale. Olje- og gassinntektene gjør Norge til et rikt land, og vi må regne med å mangedoble dagens bidrag på 200 millioner til de økonomisk svakeste områdene i unionen.