I KAMUFLASJEDRAKT? Anders Behring Breivik retter på silpset mens han lytter til rettspsykiaterne Terje Tørrissen og Agnar Aspaas.
Foto: Heiko Junge / NTB scanpix
I KAMUFLASJEDRAKT? Anders Behring Breivik retter på silpset mens han lytter til rettspsykiaterne Terje Tørrissen og Agnar Aspaas. Foto: Heiko Junge / NTB scanpixVis mer

Er Breivik psykotiker i kamuflasjedrakt?

Eller en einstøing av en narsissist med intenst behov for å bli fryktet?

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Lider Breivik av psykose, eller er han en tilregnelig terrorist? Er han en psykotisk terrorist? Narsistisk terrorist?

I fire dager har psykiaterne Husby og Sørheim, Tørrissen og Aspaas lagt fram  sine funn og vurderinger. De har snakket med samme mann. Men de beskriver to forskjellige mennesker.

Husby og Sørheim var sikre i sin sak: Breivik er paranoid schizofren og derav juridisk sett utilregnelig. Han er kallet, og mener en ikke-eksisterende organisasjon har gitt ham en rett til å bestemme hvem som skal leve og hvem som skal dø. Det er hans grunnleggende vrangforestilling.

Denne versjonen av Breivik er besatt av drapstanker. Hans ideologi er noe han har tråklet sammen av meninger og erfaringer han hadde mens han ennå var frisk, men som for den psykotiske Breivik bare fungerer som et rammeverk som gir ham rett til å drepe. Hans ideologiske lappeteppe er ikke målet. Det skjuler bare Breiviks mål. Drapene er målet. Høyreekstremisme er unnskyldningen.

Aspaas og Tørrissen ser en Breivik som hverken er psykotisk eller utilregnelig.  Deres Breivik har personlighetsforstyrrelse. Han er først og fremst en grandios narsissist. Han overdriver sine prestasjoner og evner, han påberoper seg suksesser ingen andre ser. I tillegg har han også dyssosial personlighetsforstyrrelse. Han mener seg berettiget til å bryte lover, han evner ikke å fatte eller bekymre seg for den smerte han påfører andre.

Artikkelen fortsetter under annonsen

De to versjonene ligner faktisk også hverandre. Men den ene ser problemene som en psykose. Da styrer sykdommen mennesket. Den andre ser det som personlighetsforstyrrelser. Da er mennesket skakt, men har juridisk ansvar for hva det gjør.

Lurer man på hvem Breivik er, sitter faktisk svaret midt på tiltalebenken. Der har vi sett og hørt ham i ti uker. Men psykiaternes oppgave er å bestemme hvilke skuff de skal sortere  ham i. De siste dagene er det som det er diagnosene som har vært på tiltalebenken, ikke Breivik.

Da Breivik forklarte seg fritt, var det som om det fantes noen svarte hull i hans fortelling.  Snakket han om enkelte emner eller temaer, ble han redusert til å gjenta noen få faste formuleringer, som om formuleringen i seg selv var forklaring nok. Nærmet Brevik seg disse svarte hullene var det som han falt uti. Da ble Breivik betraktelig mindre intelligent enn han ellers, med liten evne til tilpasning eller justering. Det finnes mange voldelige høyreekstreme der ute, men neppe flere enn en med Breiviks sære blåmiks av meninger og ideer.

Fra sidelinjen er det kastet inn diagnoser som Apergers. Men psykiater Sørheim hevdet at dersom et menneske var så god til å kompensere for Aspergers at ingen blant venner eller familie hadde merket den, vel - da hadde neppe personen Aspergers.

Men hvis det er sant, hva skal man da si om et menneske som er så god til å kamuflere paranoid schizofreni at ingen av de mange fagfolk på Ila ennå har sett spor av den - etter elleve måneder?

Det er helt umulig å få øye på her hvordan han skal få et mandat til å drepe inne på gutterommet, sa også Sørheim. Men er det det? Det fantes jo internett på det gutterommet.

Husby og Sørheim nektet å gå inn i noen form for debatt. De ville ikke  diskutere terrorisme, det var ikke deres fag. Men de ville heller ikke drøfte hvorfor en rekke  andre fagfolk og psykiatere ikke ser tegn til den psykosen de ser klart. Det er verre.  For da må ikke-psykiatere vurdere hvilke psykiatere som har rett, eller om Breivik befinner seg utenfor kjente kategorier - uten noen analytisk hjelp fra Husby og Sørheim.

Deres psykosediagnose befinner seg slik i et lukket rom, definert og møblert av Husby og Sørheim. Det beskrives som ydmykhet, det kan oppleves som arroganse.
Det som er sikkert er at den rettsmedisinske kommisjon er til begrenset hjelp.

Onsdag i forrige uke forklarte lederen for psykiatrisk gruppe at det ikke var så viktig om Breivik var paranoid schizofren, fordi Husby og Sørheims rapport alternativt dokumenterte at han hadde paranoid psykose. Men Sørheim og Husby forklarte at deres rapport tvert i mot ekskluderte paranoid psykose som alternativ.

De to siste dagene har så Tørrissen og Aspaas sittet i vitneboksen. De er er sikre, men samtidig åpnere på å diskutere alternative løsninger. Tørrissen hadde til og med møtt Breivik på nytt for å avkrefte sin tvil. Men tvil er vanskelig for retten: Er det tilstrekkelig tvil om tilregneligheten skal Brevik etter praksis vurderes som utilregnelig.

Aktoratet allierte seg nærmest med Rettsmedisinsk kommisjon i sin kritikk av
Aspaas og Tørrissen. Det ble brukt lang tid på om Brevik tilfredsstilte kravene til personlighetsforstyrrelser. Men diagnosene har jo ikke stor forklaringskraft for Breiviks ekstreme handlinger. 15 prosent av Oslos befolkning har personlighetsforstyrrelse. Men bare ett menneske har gjort det Breivik gjorde. Diagnoser forklarer ikke handlingene.  De beskriver i beste fall noe ved Breivik.

Mye tyder på at aktoratet vil prosedere på utilregnelighet. Aktor Holden presset Aspaas og Tørrissen langt: Dersom vi forutsetter at møtene aldri har funnet sted og Breivik likevel tror det, er han da psykotisk, spurte han de to. Det blir omtrent som å spørre: Dersom verden er slik jeg mener den er, har jeg rett da?

For dette er selve kjernepunktet i vurderingen av Breiviks tilregnelighet. Breivik hevder han traff en serber i Liberia, og en gruppe i London. Dersom han tror han gjorde det, uten at det har skjedd, har han en virkelighetsbrist.

Men dersom han lyver om møtene finnes ikke den virkelighetsbristen. Da finnes det bare en terrorist med ønske om å gjøre seg så stor og farlig som mulig. En grandios og narsistisk drapsmann som vet hva han gjør.

Aktoratet må ikke bare sannsynliggjøre at møtene aldri har funnet sted, De  må sannsynliggjøre at Breivik faktisk selv innbiller seg at de har funnet sted. At de som tror han fortsatt bløffer om møtene, slik han tidligere bløffet om mye, tar feil.

Og så må retten tilslutt bestemme:  Er Breivik en alvorlig syk psykotisk pasient i fullrasjonell, heldekkende og slitesterk kamuflasjedrakt? Eller er han en einstøing av en narsissist?

Da ser vi en mann med desperat behov for å være viktig og stor,  en Breivik som en dag bestemte seg for at hvis han ikke kunne bli elsket eller beundret, da skulle han i hvert fall bli fryktet.