Er det halen som vifter med hunden?

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Når opposisjonen går løs på Sylvia Brustad i Stortingets høring om Aker-saken i ettermiddag, er statlig eierskap på tiltalebenken. Det mangler ikke på ammunisjon, verken i denne saken eller fra andre selskaper, hvor staten er inne på eiersiden. I det steinrike og sekulære Norge har sammenblandingen av politikk og næringsliv syntes like eksplosiv som politikk og religion de siste åra.

Samtidig som Per-Kristian Foss kvesser tunga i Stortinget, er Jens Stoltenberg i Moskva. Der vil han blant annet ta opp Telenors strid om eierskapet i mobilselskapet VimpelCom. En domstol har tatt arrest i Telenors aksjer, verdt 11,6 milliarder kroner, og det trues med tvangssalg.

Her hjemme avviste StatoilHydros generalforsamling i går et forslag om å trekke seg ut av det omstridte oljesandprosjektet i Canada. Prosjektet regnes som sterkt klimaødeleggende, og flere private eiere har derfor protestert med henvisning til et overordnet samfunnsansvar, deriblant Storebrand. Men altså ikke en rødgrønn regjering, som ikke vil legge seg opp i selskapets enkeltdisposisjoner. Ikke i dette tilfellet.

Det gjorde den for et par år siden da næringsminister Dag Terje Andersen nærmest avsatte Hydros styreleder Jan Reinås over telefonen, fordi han ikke ville omgjøre ledelsens sjenerøse opsjonsavtaler. Det var en viktig symbolsak for de rødgrønne, men når det kommer til saker som kan skade selskapets inntjening er man straks mer tilbakeholden. Omtrent på samme tid fikk Norge negativ oppmerksomhet på grunn av avsløringene om ulovlige arbeidsforhold hos Telenors underleverandører i Bangladesh. Regjeringen endte som Telenors motvillige våpendrager mot kritikerne. Legg til Statoils korrupsjonsskandale, og det er åpenbart at statlig eierskap er et politisk minefelt.

Ingen folkevalgte mener staten skal selge seg helt ut av norsk næringsliv. Tvert imot mener høyresida at staten er en god og langsiktig eier så lenge den er passiv, mens flere på venstresida mener staten bør kjøpe seg ytterligere opp og være betydelig mer aktiv. Regjeringen har lagt seg et sted midt imellom disse ytterpunktene, men til tross for en stortingsmelding som varslet et mer aktivt eierskap, er det vanskelig å spore en konsekvent linje, eller en gang hva et slikt eierskap betyr i praksis.

I Røkke-saken brukte staten eiermakt uten å oppnå stort. Når det gjelder de største selskapene, som StatoilHydro og Telenor, får de til tider oppføre seg som en stat i staten. Det er halen som vifter med hunden.

Statens eierskap kan heller ikke ses uavhengig av hvordan staten ellers bruker sine penger. Statens pensjonsfond utland skal stille etiske krav. På grunn av fondets størrelse liker finansminister Kristin Halvorsen å skryte av at Norge er en bjellesau som påvirker utviklingen selv i store multinasjonale selskaper. Ville pensjonsfondet som eier i StatoilHydro støttet oljesandprosjektet? Det er mer enn tvilsomt.