Er det vår skyld?

Tragedien i Midtøsten bør føles som et alvorlig nederlag. Ikke minst for Norge.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

HVER SELVMORDSBOMBE som sprer terror blant jødene, hver granat som drønner som svar mot palestinske boligtak, ryster verden med forferdelse. Samtidig retter de et ubehagelig spørsmål mot oss nordmenn: hvilken grad av medskyld har vi i Norge for det som skjer?

Det kan jo ikke være slik i norsk utenrikspolitikk at når det går oss godt og våre fredsinitiativ har framgang, da skal vi høste ros, da skal verden legge merke til «Norge». Men når våre initiativ ikke gir resultat, da har vi ikke noe ansvar, da er det de andres skyld. Skal det ha noen mening i at vi blander oss i internasjonale saker, må det være ut fra den forutsetning at vi ikke bare føler, men også tar ansvar - også for de feil og uhell vår påberopte «rolle i verden» bringer oss. Og med ansvaret følger dessverre også spørsmålet om skyld - moralsk medskyld for de ulykker som inntreffer.

VÅR POLITIKK i Midtøsten de siste ti åra har gått forskrekkelig galt.

Oslo-prosessen var en feil, en mislykket operasjon tvers igjennom. Ikke bare åpnet Oslo-prosessen ingen vei til fred. Gjennom prosessen fikk Midtøsten en krig mer forferdelig enn noen gang siden 1948.

Yassir Arafat er en taper. Han står etter Bushs siste tale patetisk svekket, og med rette. Han har, rent faktisk, ikke gjort nok for å stanse Hamas. Den sympati han nøt for bare et halvt år siden, ikke minst her i Norge, er i dag i ferd med å forskusles. Det har åpenbart vært en grunnleggende feil å satse så ensidig på Arafat som Norge har gjort.

PA - the Palestinian Authority - ligger i ruiner. Kontorer og institusjoner bygd opp med norske penger, er skutt sønder og sammen av våre tidligere venner israelerne.

OG VÅRT OMDØMME i Israel ligger nært null. Aldri har vel Norge stått lavere i kurs i Tel Aviv enn nå. Israelske aviser og nettsteder skriver sarkastisk, ja hatsk, om Norge. Til og med vår innsats under andre verdenskrig trekkes i tvil. Et jødisk nettsted minner verden om at det var like mange nazister i Norge som det var motstandsfolk, ja, at norske myndigheter gjorde mindre for å redde jødene enn myndighetene i andre land gjorde. Fra Rød-Larsen-saken vet vi at israelere ikke en gang nøler med å gi Norge skylden for Quisling. Hele vår moralske kapital trekkes i tvil. Viseutenriksminister Michael Melchior som er i Norge i disse dager, vil nok vite å opptre diplomatisk. Men rent faktisk har vi skjemt oss grundig ut blant jødene, og reaksjonene kommer nå.

BURDE VI VISST BEDRE? Burde våre ambassadører, utsendinger og rådgivere ha forstått at Midtøsten er et farlig terreng, som - om våre bidrag slo feil - ville føre til enda større ulykker enn dem som skulle avbøtes?

Det kan man si. I ettertid bør mang en ekspert gå i seg selv. Men holder vi oss til den innsats Norge har ytt utad, i samklang med opinion og offentlighet, må vi konstatere at det er noe tiltalende ved den måten vi opptrer på. Troen på at tingene skal gå bra bare partene får snakket sammen, er jo grunnleggende sympatisk. Og så norsk! Sjarm, kontakt og god vilje løser verdens floker, når man først har det syn at konflikter mellom mennesker i bunn og grunn skyldes misforståelser.

Men vår menneskelige vei til fred i Midtøsten endte altså i kaos, fordi kontaktresepten slo feil. «Den viktigste lærdom av Oslo-prosessen er at dens fasetilnærming ikke førte fram,» oppsummerer The Economist. «Den gradvise tilnærmingen gjennom mange år var ment å virke til å gjøre de gjenstående problemene gradvis mindre. I stedet vokste de, som følge av stadig økende mistenksomhet. Dette er en feiltakelse som ikke må gjentas.»

Lederskribenten er høflig nok til ikke å minne om at Oslo ligger i Norge. Men for oss selv må en oppsummering som denne, reise det ubehagelige spørsmålet om ansvar.

I POLITIKKEN ER DET SLIK at skyld for nederlag rutinemessig belastes andre. Det er sjelden ens eget parti som gjør feil i politikken. Går noe galt, er det andre som får holde for.

Også i Midtøsten er det mange å skylde på, naturligvis. Israelerne selv, som valgte Sharon til leder. Selvmordsbomberne, som ingen forutså. Og var ikke til og med Clinton-administrasjonen begeistret for Oslo-avtalen? Har viansvar, er det mange å dele med.

MEN I MORALSK SAMMENHENG er det liten trøst ved skyldfordeling. For moralsk blir ikke et ansvar mindre ved å deles med andre. Dypest sett er det ingen vei utenom den erkjennelse at det vi påtok oss ved å innta en særlig rolle i det vi trodde var fredsprosessen, det kleber ved oss som et moralsk nederlag nå. Hver granat, hver spikerbombe, hvert skrik i Midtøsten, har adresse også til oss.