Er filmfolk flinke nok?

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Norge har en filmstøtteordning som både er generøs og fornuftig for å opprettholde en norsk filmproduksjon. Det finnes en allmenn og politisk forståelse for at en slik ordning er nødvendig i et lite språkområde som vårt, og norsk filmproduksjon regnes som en viktig del av vårt kulturliv. Men er vi flinke nok? Vi som forvalter disse millionene - enten vi nå er konsulenter, produsenter, regissører eller direktører - kan vi være fornøyde med de resultatene vi skaper? Dette bør være gjenstand for en kontinuerlig diskusjon i det norske filmmiljøet, men slik er det dessverre ikke. Et hvert forsøk blir sendt tilbake med sleivbemerkninger på det personlige nivå. Godt hjulpet av pressens dramatiseringer blir en diskusjon om situasjonen for norsk film raskt en krangel om personer, skyld og detaljer på et statistisk nivå. For meg som ser Norge fra et nordisk perspektiv er det i hvert fall påfallende hvor lite miljøet er åpent for å diskutere seg selv. I dag har amerikansk film rundt 75% av markedet i Europa, og vi står i fare for å få et hjemmepublikum med et ikke-eksisterende forhold til nasjonal filmproduksjon. Dette vil selvfølgelig være en katastrofe for filmen, både som industri og som kulturelt medium. Over hele Europa diskuterer man derfor tiltak for å styrke konkurransen i forhold til den amerikanske filmindustrien, og hvordan man kan få best mulig resultater av de milliardene som fordeles i offentlig støtte. Norsk film hadde i 1995 en markedsandel på 6,2% av det totale kinomarkedet. Dette er mye lavere enn både Danmark og Sverige. Hvis man er kreativ med statistikk, kan man sikkert finne tall som viser at norsk film ligger bedre an (f.eks. ved å ta med nordiske samproduksjoner, eller hvor mange nasjonale filmer hver enkelt innbygger ser), men det vil i denne sammenheng bare være å avspore enhver debatt. Det som er bemerkelsesverdig, sammenlignet med de andre nordiske land, er at markedsandelen holder seg konstant lav til tross for at vi de seneste årene har fått en markant økning i både midler til produksjon og i antallet filmer som er produsert. Med andre ord: Hver film som blir produsert får et stadig mindre publikum. Dette er selvfølgelig ikke bra, men i disse tider hvor diskusjonen om bruk av offentlige midler stadig får form av heksejakt, er det heller ikke unaturlig at man forsøker å fremstille virkeligheten i et så godt lys som mulig. Spørsmålet er om vi ikke gjennom dette gjør oss selv en bjørnetjeneste, og at vi gjennom å bevare alt som det er, også hindrer utviklingen. For å bruke et bilde som Jan Erik Holst sikkert forstår: Jeg tror det er bedre at flere begynner å skite i eget reir, enn at vi alle dør av forstoppelse. Det som bekymrer meg er altså at den økonomiske satsningen som er foretatt de seneste årene, ikke får synlige resultater på det som blir produsert. Tvert imot, sett i et nordisk perspektiv skjer det forferdelig lite i Norge for tiden. Det er et helt annet trykk i miljøet i våre naboland, både med hensyn til prosjekter, finansiering, kunstneriske og markedsmessige valg. Den norske filmbransjen er tilsynelatende mindre kreativ og mer sedat. Norge bør og må satse på kultur og filmproduksjon, men det krever at vi har en bransje som er villig til å ta ansvar og se realitetene i øynene. Kirsten Bryhni er lei av folk i maktposisjoner som gretne og forurettede refser en hel bransje uten vilje til å foreslå konkrete tiltak. Jeg deler hennes synspunkt 100%. Jeg vil selvfølgelig gjerne være med i en diskusjon omkring løsninger, under forutsetning av at vi erkjenner at vi har et problem. I så fall vil jeg foreslå at vi diskuterer hvordan vi kan satse ennå sterkere på den nye generasjonen filmskapere, hvordan vi kan ta bedre vare på dem som har vist at de kan, hvordan vi kan legge forholdene enda bedre til rette slik at prosjektene blir så bra som mulig før de settes i produksjon, hvordan vi kan forvalte midler til prosjektutvikling på en bedre og mer målrettet måte, hvordan vi kan sikre at produksjoner ikke blir satt i gang bare fordi produsentene trenger omsetning, hvordan vi kan adoptere den danske distribusjonsstøtteordningen, hvordan vi skal øke andelen av privatkapital i norsk filmproduksjon, hvordan vi kan bli mer resultatorienterte og hvordan vi kan sikre mangfoldet av norske filmproduksjoner etc. Jeg er sikker på at hvis vi arbeider i fellesskap, så kan vi få frem en rekke konkrete tiltak som kan styrke oppslutningen om norsk film. Jeg er mindre sikker på om bransjen er åpen for de forandringer som kreves. Se Kultur, side 4 Av Dag AlvebergNorsk leder or Nordisk Film- & TV Fond