Er Gud en kjempe-Hitler?

Hva er Den norske kirkes offisielle holdning til helvete?

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

25. januar var det 55 år siden teologiprofessor og indremisjonspredikant Ole Hallesby i en radiotale i NRK advarte Norges uomvendte om at hvis ”du stupte død ned på golvet i dette øyeblikk, så stupte du like i helvete”.

Han stilte også spørsmålet ”Hvordan kan du som er uomvendt legge deg rolig å sove om kvelden. Du som ikke vet om du våkner i din seng om morgenen eller i helvete?” Reaksjonene på Hallesbys helvetestale var sterke i 1953 og førte til en bred samfunnsdebatt om fortapelsens mulighet og helvetets eksistens.

I 1953 sto Hamar-biskop Kristian Schjelderup ganske alene i sin kritikk av Hallesby. Biskopen hadde ikke noe særlig til overs for sine kolleger som ikke turte å komme på banen og langt mindre overfor dem som tok seg ”retten til å felle dommen over våre medmennesker og deres evige skjebne, enn si fordømme dem til evig straff og pine” (Aftenposten 31.01.1953).

I biskop Schjelderups verden ”hører læren om evig helvetesstraff ikke hjemme i kjærlighetens religion”. Schjelderup henvendte seg senere til Kirkedepartementet og spurte om det var plass til folk i Den norske kirke som ikke trodde på helvete. Etter en lengre utredning slo departementet fast i februar 1954 at han ikke hadde satt seg ut over kirkens tro og lære, og dermed opphevet Kirkedepartementet viktigheten av helvete med en statlig utredning allerede 45 år før pave Johannes Paul 2. omdefinerte helvete teologisk i 1999.

Det er bare tolv referanser til gehenna/helvete i Det nye testamente (Matteus 5:22, 5:29 og 30, 10:28, 18:9, 23:15, 23:33, Markus 9:43-44, 9:45, 9:47-48, Lukas 12:5 og Jakob 3:6).

Hvis helvete var så sentralt og fortjener den plass det har fått i kristen tradisjon, skulle man forvente at det hadde en mer fremtredende plass i Bibelen. Brorparten av forestillinger om helvete kommer derfor ikke fra Bibelen, men er senere kulturelle fortolkninger som kristendommen vanskelig klarer å fri seg fra, inkludert ulike oppfatninger av helvetets eksistens.

Ikke nok med at enkelte argumenterer hardnakket for at helvete ikke er avskaffet, men “Helvete er beredt for djevelen og hans demoner. Det er ikke de som har kommandoen der, men Gud” (Finn Jarle Sæle, Norge IDAG 15.08.2002).

Fra katolsk side skriver diakon Henrik von Achen i BT (03.01.2008) at det eksisterer et helvete der de fortapte må forbli i all evighet hvor straffen er både fysisk og åndelig: ”Siden kroppen er en uløselig del av mennesket…må også kroppen være berørt av fortapelsens virkelighet”.

Med utgangspunkt i Augustin skriver von Achen at ilden i helvete er vesensforskjellig fra den ilden vi kjenner til her på jorden. Det er riktig, og på 1200-tallet klargjorde biskopen i Paris, William av Auvergne (1190-1249), hva denne forskjellen besto i.

HELVETE: Den Augsburgske Bekjennelse er fremdeles et av fem bekjennelsesskrifter i Den norske, lutherske kirke. Der heter det seg at “Kristus ved verdens ende skal vise seg for å dømme, og at han skal vekke opp alle døde. De fromme og utvalgte skal han gi evig liv og evige gleder, men de ugudelige mennesker og djevlene skal han fordømme til å pines uten ende", skriver Terje Østigård og Hans Egil Offerdal. Maleriet er «Fallen angels in Hell» av John Martin. Foto: WIKIPEDIA
HELVETE: Den Augsburgske Bekjennelse er fremdeles et av fem bekjennelsesskrifter i Den norske, lutherske kirke. Der heter det seg at “Kristus ved verdens ende skal vise seg for å dømme, og at han skal vekke opp alle døde. De fromme og utvalgte skal han gi evig liv og evige gleder, men de ugudelige mennesker og djevlene skal han fordømme til å pines uten ende", skriver Terje Østigård og Hans Egil Offerdal. Maleriet er «Fallen angels in Hell» av John Martin. Foto: WIKIPEDIA Vis mer

Ilden i helvete var kvalitativt forskjellig fra ilden på jorda fordi her konsumerer den og brenner opp materie. Hvis ilden i helvete var jordisk ville synderne bli brent opp, og da kunne ikke helvete være evig.

Dermed måtte helvetesilden være av en annen karakter; den måtte påføre ulidelige smerter, men ikke brenne opp synderne. Smertehelvetet skulle være fysisk til evig tid.

Det er denne forståelsen pave Johannes Paul 2. imøtegikk 28. juli 1999 da han sa at “Bildene av helvete som Den Hellige Skrift presenterer oss må tolkes korrekt. De viser den komplette frustrasjonen og tomheten i livet uten Gud. I motsetning til et sted, indikerer helvete tilstanden til de som frivillig og definitivt atskiller seg fra Gud, kilden til alt liv og glede […] Denne tilstanden av definitiv selvekskludering fra fellesskapet med Gud og de frelste kalles ‘helvete’.“Det er ikke en fysisk straff og pinsler i helvete. De få beskrivelsene i Bibelen om ild skal forstås billedlig som den åndelige smerten det er å ikke ta del i Guds kjærlighet. Helvete er altså fravær av Gud.

Ut fra denne forståelsen er det neppe nødvendig å være mer katolsk enn paven i synet på helvete.

Det er ikke overraskende at fundamentalister og enkelte personlige kristne tviholder på brennehelvete, men det interessante spørsmålet er hva Den norske kirkes offisielle holdning til helvete er i 2008?

Den Augsburgske Bekjennelse er fremdeles et av fem bekjennelsesskrifter i Den norske, lutherske kirke. Der heter det seg at “Kristus ved verdens ende skal vise seg for å dømme, og at han skal vekke opp alle døde. De fromme og utvalgte skal han gi evig liv og evige gleder, men de ugudelige mennesker og djevlene skal han fordømme til å pines uten ende” (Den Augsburgske Bekjennelse, XVII).

I motsetning til helvetesdebatten på 50-tallet har det vært overraskende stille ifra offisielt, kirkelig hold i nyere tid. Er det slik at Den norske kirkes biskoper står last og brast med den offentlige utredningen fra 1954? Kan vi forstå det slik at norske prester og biskoper, i sitt lønnkammer, nylig har brent Den Augsburgske Bekjennelse på kjetternes bål? Kan vi trekke den konklusjon at artikkel XVII om at Gud skal fordømme de uomvendte til ”evig pine” ikke lenger er gyldig? Eller representerer Den Augsburgske Bekjennelse fremdeles den offisielle lære?

Tør ingen biskoper å følge i fotsporene til Hallesby hvis så er tilfelle? Hva skyldes denne stillheten fra kirkens ledere om et tilsynelatende sentralt og bekjennende spørsmål?

Kristne miljøer fokuserer forståelig nok mer på Guds kjærlighet enn helvete, men er det slik at kristen tro er avhengig av helvete? I etterkant av Hallesbys radiotale i 1953 skrev Arbeiderbladet på lederplass at ”Hallesby gjør Gud til en kjempe-Hitler, som straffer folk med evig pine når de ikke tror på dogmene”.

Videre anbefalte avisen at ”De som har trang til å fryde seg over å høre om helvetespinslene, som skal ramme alle som ikke er troende, får søke de forsamlinger, der de kan få denne sadistiske lysten tilfredsstilt” (Arbeiderbladet 28.01.1953).

55 år etter Hallebys radiotale kan det derfor være verdt å stille Den norske kirke og dens biskoper spørsmålene om Hallesbys helvete fremdeles eksisterer og om Gud dermed er en kjempe-Hitler.

I 1953 sto biskop Schjelderup ganske ensom opp mot dette synet på Gud og helvete, men han har kanskje støtte fra flere biskoper og kirkesamfunn i Norge i dag?

<B>LAND DOWN UNDER</B>: «Hortus Deliciarum - Hell» av Herrad von Landsberg viser en ikke fullt så hyggelig tolkning av den evige pine.