Er ikke Keynes død?

Finanskrisen i Asia og sammenbruddet i Russland får økonomiske kommentatorer verden over til å hente fram stygge ord som ikke har vært på deres lepper i snart 25 år. Står vi ved et kursskifte i den internasjonale økonomi? Er det tid for kapitalkontroll og reguleringer for å rette opp de skjevheter som den frie flyt av kapital har påført verden?

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Om det kan man selvsagt bare gjette og fornemme. Men de fleste økonomiske historikere vil insistere på at der er en iboende bølgebevegelse i den kapitalistiske økonomien: fra blomstring til krise, fra krise til blomstring, eller fra frislepp som ender i krise til reguleringer som ender i stagnasjon. Etter godt over 20 år med en liberalisering av verdens kapitalflyt som har medført en åpenbar revitalisering av kapitalismen, kan de siste månedenes tilbakeslag først i Asia, seinere i Russland og etter hvert også på børsene i Europa, USA og Latin-Amerika tyde på at en krise er underveis. I Asia er den et faktum. Og da kommer kravet om at politikerne «må gjøre noe». Etter at parolen i snart et kvart århundre har vært «tilbake til markedet» og politikkens tilbaketrekking, lyder igjen ropet på den «synlige hånd».

  • De første som har tatt de innledende famlende steg mot et oppgjør med de brutale sidene ved nyliberalismen, er som rimelig kan være de asiatiske landene. Verken de eller Russland er like godt beskyttet av velutviklede økonomiske og politiske strukturer som de gamle nasjonalstatene i Europa og Amerika. Malaysia har derfor allerede gjort det på sin måte: Kapitalkontroll for å hindre kortsiktig spekulasjon og gjenvinne styring med økonomien. Det har nok sendt sjokkbølger inn i kontorene i Det internasjonale pengefondet (IMF) og i Wall Street. Men akkurat nå er det til og med mulig at kommunistene i Russland står foran sin gjenoppstandelse. De vil neppe søke tilbake til den sovjetiske kommandoøkonomien, men har heller ikke noe imot å gripe regulerende inn i et finansmarked som har sporet av.
  • Men tankegangen får tilslutning også i kapitalismens kjerneområder. I forrige uke støttet selveste Financial Times slike tiltak som et middel til å stanse den globale krisen: «Ubegrenset bevegelse av kapital kan ha ødeleggende virkning,» skrev verdens fremste økonomiavis og konkluderte med at tiltakene under visse forhold kunne vise seg å være en vei ut av den asiatiske krisen. Og selv om avisa tilføyde noen advarsler, må det ha gjort et visst inntrykk også utenom kapitalistenes stamsteder i City.
  • Men London-avisa er på ingen måte alene: Neue Zürcher Zeitung, som er talerør for «dvergene» i Zürich, anbefalte samme medisin. Andre økonomer som aldri har forlatt sin Keynes, har selvsagt for lengst luftet slike tanker i aviser og tidsskrifter både i Europa og Amerika. Men det vekker oppsikt når en av nyliberalismens fremste guruer innenfor økonomlauget, professor Paul Krugman ved Massachusetts Institute of Technology, gjør det. Og Washington Post skriver også på lederplass at det er tid for å tenke igjennom den anglo-amerikanske liberalistiske ortodoksi. Avisa anbefaler IMF å vise litt større ydmykhet i sitt møte med de hardt prøvede landene i Sørøst-Asia og Øst- og Sentra-Europa, slik at det som er vunnet siden Murens fall ikke også skal gå tapt der som i Russland.
  • Akkurat nå famler den kapitalistiske verdensøkonomis fremste politiske ledere. De vet ikke hva de skal gjøre, og som nyhetsmagasinet Time skriver foran møtet i G-7 denne helga: De klynger seg til forsiktige defensive tiltak i stedet for å ta de kraftfulle steg som hver nasjon trenger. Problemet under den rådende ideologiske tilstand i verdensøkonomien er imidlertid at du ikke kan ha både laissez-faire-liberalisme og kommandoøkonomi. Men det gamle gode kompromisset som John Maynard Keynes foreskrev er kanskje fortsatt brukbart: Fri handel, men kontroll med kapitalflyten? Her hjemme har jo Thorbjørn Jagland erklært seg som tilhenger av den amerikanske økonomen James Tobins forslag om en internasjonal skatt på kapitalmarkedene. I alle fall: det virker som det ligger forandring i lufta. For som tidsskriftet New Statesman skriver: «Det nåværende økonomiske regime i verden er ikke resultat av naturkrefter. Det er villet gjennom politiske valg, og kan oppheves gjennom politiske valg.»