Er Kyoto-avtalens død overdrevet?

Etter at USA har trukket seg fra Kyoto-protokollen, er det usannsynlig at forpliktelsene i denne avtalen vil ha noen virkning på menneskeskapte klimagassutslipp.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Under overskriften «Men Kyoto var ikke død» hadde CICERO-direktør Pål Prestrud 22.8. et debattinnlegg der han etter min mening bidro til å spre illusjoner om hvor langt man er kommet i det internasjonale samarbeidet for å begrense menneskeskapte klimagassutslipp. Prestrud kunne lett oppfattes dit hen at han mener Kyoto-protokollen vil ha en vesentlig utslippsreduserende virkning på tross av at USA har trukket seg fra avtalen.

Jeg tror det er viktig å se realiteten i øynene: Etter at USA har trukket seg fra Kyoto-protokollen, er det usannsynlig at forpliktelsene i denne avtalen vil ha noen virkning på menneskeskapte klimagassutslipp. Grunnen til dette er som følger: Russland, Ukraina og de andre tidligere planleggingsøkonomiene har etter kommunismens sammenbrudd opplevd en sterk nedgang i deres energiforbruk, og følgelig også deres klimagassutslipp. Dette er i seg selv bra, men ikke uventet i lys av den omfattende energisløsingen som var en del av det kommunistiske systemet. Problemet er at disse landenes utslippskvoter for den første forpliktelsesperioden (2008- 2012) ikke er tilsvarende små. Russland og Ukraina har f.eks. utslippskvoter som er like store som deres 1990-utslipp. Dermed vil disse landene kunne selge et stort antall utslippsrettigheter uten selv å måtte foreta noen utslippsreduksjoner. Og de fleste utslippsprognoser, herunder de som er å finne i IEAs siste World Energy Outlook, peker i retning av at dette tilbudet av overskuddskvoter vil være mer enn stort nok til å dekke underskuddet av utslippsrettigheter i EU, Japan og Norge slik at disse landene heller ikke trenger foreta noen utslippsreduksjoner.

Kjøp og salg

Problemet med Kyoto-protokollen er altså at kvotene er så store at ingen trenger foreta seg noe annet enn å kjøpe og selge kvoter. Kyoto-protokollen uten USA har vært sammenlignet med stol-leken dersom det er like mange stoler som det er barn i selskapet: Det blir mye marsjering rundt omkring, men for øvrig skjer det ingen ting.

Kyoto-protokollen er banebrytende som miljøavtale ved at den etablerer et regelverk for internasjonal handel i utslippsrettigheter. Men denne nyvinningen ser dessverre ut til også å underminere hele virkningen av avtalen når det nå er klart at USA trekker seg.

Kyoto-protokollen ville fått en helt annen betydning dersom USA hadde stått ved avtalen. Da ville USA langt på vei støvsugd kvotemarkedet for utslippsrettigheter, og likevel ville det ikke vært tilstrekkelig til å innfri USAs forpliktelse. Det ville gitt en situasjon der både USA, EU, Japan, Australia, Canada og Norge hadde måttet foreta betydelige utslippsreduksjoner i tillegg til å kjøpe relativt kostbare utslippsrettigheter på det internasjonale markedet.

Grunnlag

Prestruds andre poeng er at Kyoto-protokollen er viktig fordi den legger «det nødvendige grunnlaget og premissene for mulige framtidige internasjonale forpliktelser som virkelig vil kunne monne på den globale oppvarmingen». Prestrud sikter her til at man også har oppnådd enighet om et regelverk som vil gjelde dersom man får i stand avtaler om nasjonale kvoter for årene etter 2012.

Det er vanskelig å bedømme om Prestrud har rett i dette. For at man skal få glede av det regelverket man er kommet frem til, må man i fremtidige forhandlinger få landene til samlet sett å akseptere vesentlig mindre utslippskvoter enn det man har oppnådd så langt. Men hva gjør et slikt utfall sannsynlig når det nå til og med er uvisshet knyttet til om dagens meget svake avtale vil tre i kraft?

Diskusjon

Norske forhandlere har helt siden starten spilt viktige roller i det meget omfattende og vanskelige arbeidet med å fremforhandle Kyoto-protokollen. Kyoto-protokollen er da også i stor grad utformet i samsvar med de prinsipper som norske forhandlere har hatt mandat til å arbeide for. Men nettopp fordi Norge har viktige roller i disse forhandlingene, må vi ha en seriøs debatt om hva som faktisk så langt er oppnådd i det internasjonale samarbeidet for å redusere klimagassutslippene. Det er mulig at de manglende resultatene man har sett av arbeidet så langt, gjør det påkrevet å ta en mer grunnleggende diskusjon omkring det konsept Kyoto-protokollen er bygget rundt. En slik diskusjon må være realitetsorientert.