Er staten så ille?

Næringsminister Ansgar Gabrielsen har det travelt med å selge unna statlige eierandeler. Hvorfor det, egentlig?

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

HVIS HØYRE lider av en form for statsskrekk (sitat Olav Akselsen, Ap), har jeg en slags kjærlighet til den samme stat. Ikke fordi jeg tror den er den eneste rette for meg, men fordi den i hovedsak har vært god mot meg og min familie i de snart 50 åra jeg har levd. Den ga vår familie en trygg og god inntekt. Vi var fem og klarte oss utmerket på fars regulativlønn. Han fikk sin utdanning i etaten og gjorde sin yrkeskarriere der. Vi, hans barn, fikk gratis skolegang og studier finansiert av Statens lånekasse for utdanning. Nå hever min far god statlig pensjon og betaler gladelig sine egenandeler til gode offentlige hjemmehjelpstjenester, har penger i Postbanken og har det lunt og godt i stua takket være dyr, men rikelig elektrisitet levert av offentlig eid kraftverk.

JEG KUNNE FORLENGET min begrunnelse for hvorfor jeg, rent personlig, har et godt forhold til staten. Den har ikke gjort meg til Lotto-millionær, men heller ikke ruinert meg eller dømt meg til noen straff (bortsett fra fire vel fortjente dagers kakebu i militæret). Statens byråkrati har irritert meg til tider, men ikke stjålet energien og livslysten fra meg. Televerket leverte enklere og dyrere tjenester til meg enn dagens Telenor, som likevel håver større beløp fra min konto for mer avanserte tjenester enn tidligere. Hvilket privat selskap kunne forresten skilte med 10 milliarder kroner i resultat før skatt denne våren? Posten har hatt større leveringssikkerhet enn Aftenposten. SAS har brakt meg sikkert opp og ned i alle år. NSB har fått meg fram til alle mål, ikke alltid til rett tid, men fram, bortsett fra en gang da jeg ble sittende 16 timer på Ål på grunn av snøras på Finse. Det var forsmedelig med en ventende kjæreste på andre siden av fjellet, på Myrdal. Men det ble da heller ikke noe varig par av oss, så staten ordnet på sett og vis det også.

STATEN ER JO OSS. Vi glemmer så ofte det. Den har fått vår tillit gjennom demokratiske valg og har forvaltet vårt fellesgods på den måten vi mener har vært best for oss alle. Den har krevd inn skatter og avgifter, og gitt oss skoler, sykehus, veier, jernbaneskinner, telefonledninger. Den har vært vår Wallenberg, vår industribygger og vår store felleseide kapitalist. Bare ved å slå oss sammen kunne vi matche svenskene. Hva har vi fått igjen? Arbeidsplasser i tusentall, i de innerste fjorder og på de ytterste skjær. Kraft og energi. Olje som vi selger for 20- 30 dollar fatet. Penger på bok, som kan brukes til framtidige pensjoner, forskning og næringsutvikling. Det beste utvalg av vin som noen kan drømme om. Kringkasting med kvalitetsinnhold. Men framfor alt trygghet. Staten er som en dølagamp, den vinner ikke sprangkonkurranser, men steiler oss heller ikke ut av salen med de alvorlige følger det kan ha. Den prakker heller ikke på sine toppsjefer etterlønn i milliardklassen. Går det riktig ille sparker den - altså vi - konsernsjefen, eller styret, eller statsråden - i verste fall.

NÅR STATEN GJØR NOE DUMT, får vi alle svi, nokså likelig. Vi må spleise for å dekke inn overskridelser eller godta dårlige tjenester til en høy pris. Når staten gjør det godt, tjener vi alle på det, også nokså likelig. Vi har alle vår aksje i staten gjennom statsborgerskapet. Når private gjør noe dumt og for eksempel går konkurs, så er det like fullt vi, gjennom staten, som må betale det også. De som blir arbeidsledige, får svi mer enn andre. (Husk det, statsansatte - før lønnsoppgjøret!) Men når private gjør det godt, blir suksessen ujevnt fordelt. De som eier mest, får den største gevinsten. Den forvalter de etter sitt eget forgodtbefinnende, gjerne ved å raide andre private selskaper for på den måten å øke sin makt og rikdom. Derfor har privatisering av statlig eierskap også en helt klar fordelingsmessig og dermed politisk side. Det er mulig at verdiskapingen øker, men avkastningen blir ujevnt fordelt. Derfor er et samfunn med stor grad av offentlig eierskap, et annet enn et med liten grad av offentlig eierskap. Husk det, Kjell Magne, før du slipper Ansgar løs!