Er Taliban i ferd med å vinne?

Våre soldater er i en krigssone, der de risikerer liv og lemmer i kampen mot internasjonal terror og for et bedre Afghanistan.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

AFGHANISTAN: Det er et paradoks at Taliban taper alle kamper i Afghanistan, samtidig som analyser konkluderer med at organisasjonen har fremgang. Utfordringen med moderne krigføring, der organisasjoner som ISAF møter opprørere og militante grupperinger som Taliban, er at den viktigste kampen står hjemme i Norge og de andre bidragsyterne i alliansen. Hvis vi ikke er oppmerksom på dette kan vi tape kampen mot internasjonal terrorisme.

Militærteoretikeren Clausewitz understreket i sitt verk, «Vom Kriege», forutsetninger for å lykkes i krigføring. Han fremhever sammenhengen mellom den som styrer (regjeringen), den militære kapasitet (forsvaret) og folkeviljen (opinionen) som de viktigste. Dette er en tidløs sammenheng, ytterligere aktualisert av innsatsen i Afghanistan og den kommende langtidsmelding om Forsvaret. Som sjef for Hærens styrker ønsker jeg her å friske opp disse sammenhengene i forhold til operasjonene i Afghanistan.

Opinionsundersøkelser viser at støtten til norsk deltakelse i Afghanistan påvirkes av faktorer som risiko for eller tap av menneskeliv, og utviklingen i området. Akkurat nå ønsker nesten 50 % av det norske folk å hente soldatene hjem. Professor Janne Haaland Matlary hadde en presis analyse av denne problemstillingen i Dagbladet 7. Desember. Hun påpeker at Taliban er svært bevisst hvilke ISAF-land som har svak støtte i folket, og at vi ikke kan se bort fra at de vil rette fokuset mot disse landenes styrker for å drepe eller skade nok soldater til at styrken hentes hjem. Slik kan ISAF og det internasjonale samfunns støtte knekkes. Velmenende kjendisaksjoner kan altså forandre situasjonen fra vondt til verre for de norske soldatene.

Det vi trenger er statslederskap – en langsiktig, sterk og stødig politikk som artikulerer nasjonens mål for deltakelsen i Afghanistan. Dersom våre politikere uttrykker hvorfor vi er i Afghanistan på en måte som det norske folk forstår, er jeg sikker på at opinionen opplever at det er nødvendig balanse mellom det vi ønsker å oppnå og kostnaden ved operasjonen. Er vi for eksempel villig til å ofre norske liv for at barn i Afghanistan skal kunne overleve sine fem første år på grunn av et bedre helsevesen? Kan vi akseptere at soldatene risikerer liv og lemmer for at tusenvis av unge håpefulle afghanere skal kunne gå på skolen og få seg en utdanning? Er vi villig til å sende norske soldater til en krigssone for å kjempe mot internasjonal terror? Er Norge som nasjon beredt til å ta kostnaden for å holde NATO relevant som forsvarsallianse? Det norske folk, og våre politikere i særdeleshet, burde ta stilling til disse spørsmålene.

Våre soldater er i en krigssone, der de risikerer liv og lemmer i kampen mot internasjonal terror og for et bedre Afghanistan. Da fortjener de støtte og anerkjennelse for det vanskelige og risikofylte arbeidet de gjør. Vi føler at vi kjemper for vitale nasjonale og internasjonale interesser som gir oss den motivasjon og det fremtidshåpet som trengs for å fortsette jobben vi er satt til å gjøre. Det betenkelige er selvfølgelig at opinionen ikke virker å se det på samme måte som oss.

Jeg tror konsekvensene av en tilbaketrekning fra Afghanistan vil være så store at de ikke kan forstås fullt ut. Den mest åpenbare er selvfølgelig at Taliban vil vinne, og med det skape nytt rom for internasjonal terrorisme, ekstremisme og ikke minst overgrep mot det afghanske folk. Norge må være forberedt på langvarig deltakelse, og vi vil først lykkes når de unge i Afghanistan blir overbevist om at det internasjonale samfunn vil stå løpet ut. Først da vil de helhjertet velge utdanning og legitimt arbeide foran passivitet eller geriljakrig. Fram til da dreier det seg om å holde stand. Dette kan vi lykkes med – men ikke uten solid folkelig støtte.