Eriksens uriaspost

Kritikken mot næringsminister Odd Eriksen vokser for hver dag

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

I GÅR VAR det den mektige lederen av Norsk Industri, Stein Lier-Hansens tur til å uttrykke sin misnøye med næringsminister Odd Eriksen. Norsk Industri representerer store deler av det konkurranseutsatte næringslivet i Norge og Lier-Hansen er tidligere statssekretær for Ap. Det er derfor en aktør med tyngde som slår fast at næringsministeren er helt uten makt og innflytelse fordi andre departementer har større påvirkning på rammebetingelser som er viktige for industrien. Finans- bestemmer skatter og avgifter, Olje- og energi har kraftregimet, Samferdsel- infrastrukturen og Kunnskapsdepartementet har hånd om forskningen.-  Sett fra industriens ståsted hadde det ikke betydd så mye fra eller til om vi ikke hadde noen næringsminister, med mindre han får videre fullmakter og mer kontroll med industripolitikken enn det departementet han bestyrer, har i dag, sier Lier-Hansen.

MED ANDRE ORD: Enten må næringsministeren få mer makt, eller så trenger vi ingen næringsminister.Lier-Hansens kritikk er den foreløpig siste i en strøm av negative omtaler av den rolle næringsministeren har fått i regjeringen, og måten han spiller den på. Eriksen har fått lavest oppnåelige terningkast i alle avisene som har gitt statsrådene karakterer i forbindelse med ferieavslutningen. Helten fra Kato Air-dramaet havnet på regjeringens uriaspost og ble medienes prygelknabe.

ODD ERIKSEN er ikke den første næringsministeren som havner i den situasjonen, hvis det kan være en trøst. Et tilbakeblikk på karakterene som er blitt hans forgjengere til del, fra Lars Sponheim høsten 1997 til Børge Brende for ett år siden, viser at så å si alle næringsministre i siste 10 års periode har måttet tåle mye og vedvarende kritikk for passivitet og stadige spørsmål om hva de driver med. Selv den sterkt utagerende Sponheim som nå er en av Eriksens krasseste kritikere, fikk terningkast to og følgende attest i Dagbladet i desember 1997: «Var mer synlig som enmannsgruppe på Stortinget enn som næringsminister». Sommeren året etter hadde han falt ned til terningkast en. Men så fant han en sak som kledde både ham og hans regjering: Motstanden mot shippingmilliardærenes IT-drøm på Fornebu. Der viste han både muskler. kreativitet og utholdenhet.I dag er Sponheim ærlig nok til å forklare hvorfor en næringsminister blir så usynlig:-  Min erfaring med å være næringsminister er at man mangler egne virkemidler, sa han til Dagens Næringsliv forleden.

DEN TOMME verktøykassa var Ansgar Gabrielsens oppfinnelse, næringsministeren i Bondeviks andre regjering. Da en stor kontrakt på utbyggingen av Snøhvit-feltet gikk til et spansk og ikke et norsk verft i 2003, svarte Gabrielsen at han ikke hadde verktøy i sin verktøykasse. Opposisjonen var raskt ute og krevde at verktøykassa ble fylt. Ap lovte en mer aktiv næringspolitikk, et løfte som ble gjentatt i valgkampen, men som ennå ikke er innfridd. Odd Eriksen har sagt at han heller foretrekker å bruke begrepet smykkeskrin. Men smykkeskrinet ble raskt knust og latterliggjort av alle kommentatorer. Eriksen har også sagt at han ønsker seg flere kvinnelige ballettdansere og pianolærere inn i selskapsstyrene.

BLANT HANS mer konkrete tiltak vil vi huske beslutningen om offentlig støtte til en dørfabrikk i Årdal og salget av BaneTele til Bredbåndsalliansen ledet av tidligere Ap-topp Tormod Hermansen. For øvrig har han reist rundt og snakket forståelsesfullt med ansatte i kriserammede bedrifter, og forsterket inntrykket av stadig å være på etterskudd. Ervervsloven Jens Stoltenberg ville gjeninnføre, er det blitt stille om. Eierskapsloven er utsatt til høsten og de som har sett kladden omtaler den som tynne saker.

DET BEGYNNER å haste for både Jens Stoltenberg og resten av regjeringen å få Eriksen på offensiven. Han må skaffes en sak eller to der han kan profilere seg og gi innhold til begrepet aktiv næringspolitikk. Han må få vise at han har statsministerens øre, og at regjeringssjefen sjøl mener alvor når han snakker om «aktiv industripolitikk». Stadig flere tviler på det.