Erna I, en luftspeiling

Mye skal til for at Sem-kameratene Høyre, KrF og Venstre igjen styrer landet. Mer enn at Dagfinn Høybråten går inn for det, skriver Stein Aabø.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

For det første må de rødgrønne tape valget. Det har de «gjort» i lang tid på meningsmålingene. Det er lenge siden partibarometrene viste rødgrønt flertall på Stortinget. For det andre må ikke Fremskrittspartiet og Høyre få rent flertall. For da blir det den mest sannsynlige regjeringskoalisjonen. Men lite tyder på at de vil oppnå rent flertall i finanskrisens tid. Det har bare skjedd på et par målinger. Altså er to av forutsetningene muligens til stede: ikke rødgrønt flertall og ikke helblått. En tredje forutsetning er at Høyre, Venstre og KrF blir større enn Frp. Den er også innen rekkevidde, det skjedde sist på TV2s måling mandag. En fjerde er at Ap alene ikke ønsker å beholde makta som en ren mindretallsregjering, fordi partiet ikke ser at det har tilstrekkelig støtte i Stortinget til å få et stabilt styringsgrunnlag. En femte er at Ap lar en slik blågul mindretallskoalisjon få arbeidsfred. En sjette er at Frp og Siv Jensen vil støtte en slik regjering. De tre siste forutsetningene er vanskeligere å få på plass, for å si det forsiktig.

Frp vil holde seg til sitt vedtak fra juni 2005 om at det verken vil støtte en regjering det selv ikke er en del av eller gi støtte til et statsbudsjett fra en Frp-løs regjering. Skulle Erna Solberg ha fått i oppdrag å danne regjering, lykkes med regjeringsforhandlingene, fått eget partis, Venstres og KrFs støtte til selv å bli statsminister for sin første regjering, så vil hun trolig bli tvunget til å hente dyr støtte fra den regjering hun har avløst. Når Frp ikke vil støtte til et statsbudsjett, må Erna be om støtte fra Ap.

Siv Jensen vet at Høyre er delt på midten mellom dem som mener Høyre skal samarbeide med Frp og trekke partiet inn i varmen, og dem som deler Venstre-leder Lars Sponheims og KrF-leder Dagfinn Høybråtens avsky for Frp. Det er grunnen til at Høyre har valgt å gå inn for en bred borgerlig koalisjon som også omfatter Frp. Solberg vet at hvis hun slår hånda av den ene eller andre fløyen i et borgerlig regjeringssamarbeid, forsvinner velgerne fra Høyre i stor hastighet. Da vil hun jage velgere til Frp eller til Venstre. Skal Høyre gjøre seg forhåpninger om få vind i seilene og bli jevnstore med Frp, må det holde seg på den brede sti. Men etter valget er Høyres muligheter til å velge side større. Valgresultatet vil avgjøre hva Høyre kan tenke seg å forsøke på.

Dagfinn Høybråtens prosjekt med en Erna I eller «Bondevik III» (uten Bondevik) er derfor mer å betrakte som en politisk ønskedrøm og strategi enn en troverdig plan. Når KrF igjen velger å satse på en Høyre-dominert regjering istedenfor å være et mulig støtteparti for Jens Stoltenberg, er ikke det heller uten kostnader. Mange mener at KrFs kraftige nedtur i regjeringsperioden 2001 til 2005 nettopp skyldtes samarbeidet med Høyre. KrF fikk ingen velgermessig uttelling av å ha Kjell Magne Bondevik som statsminister, bare kjeft for sterke Høyre-statsråders ugjerninger. Partiets gule sentrumsprofil, ble kraftig blåskimlet, med tap av appell og troverdighet som resultat. Kjennere av partiet peker på at det er tre års erfaring med SV i regjering som gjør at Høybråten trygt kan velge blågult framfor rødgrønt uten å straffes nevneverdig av egne velgere. Partiets verdistandpunkter er stort sett uforenlige med SVs. SV har trukket Ap i sekulær retning. En rødgrønn koalisjon er verken et blivende sted for Høybråten eller en verneverdig konstruksjon å støtte. Tvert i mot er det logisk at et opposisjonsparti går inn for et alternavtiv.

Derimot kan vi ikke utelukke at Høybråten, i likhet med Sponheim, vil støtte en Ap-mindretallsregjering, hvis det er eneste muligheten for å holde Frp unna makta. I en så uklar situasjon som foran valget i 2009, vil alle partier ha A-, B- og kanskje C-planer. Selv om Høybråten oppfattes som langt mer kristenkonservativ enn Bondevik og Valgerd Svarstad Haugland, har han bidratt til de fleste brede forlikene i Stortinget. Han vil neppe bli noen fisketurkamerat med Jens Stoltenberg, men vil være en utmerket støttespiller i økonomiske og sosiale spørsmål hvor KrF normalt er mer venstre- enn høyrelent.

Uansett hva Jens Stoltenberg sier, er det åpenbart at KrF på enkelte områder være en lettere samarbeidspartner for Ap enn SV. I en gitt mindretallssituasjon vil derfor Ap foretrekke å velge vekslende støtte fra ulike partier og partigrupperinger enn å være fasttømret i en koalisjon. Det er Høybråten seg bevisst. Tross alt er Ap og KrF begge nærmere sentrum i norsk politikk enn SV. Men får de rødgrønne partiene flertall, er det ingen tvil om at dagens regjering fortsetter inntil neste korsvei, som kan være stortingsvalget i 2013 eller en ny EU-strid.