Erna Solbergs kynisme

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon
  • På et presseseminar mandag, om innvandring, bosetting og integrering, uttrykte kommunalminister Erna Solberg ønske om at Norge må motta flere arbeidsinnvandrere. Folketallet i Norge vil synke i nær framtid, samtidig som befolkningen blir eldre. Vi trenger derfor tilsig av yngre mennesker utenfra. Men Solberg la ikke skjul på at hun ønsker seg spesielle innvandrere. De skal kunne klare seg selv.
  • Samtidig er kommunalministeren like steinhard som tidligere når det gjelder behandlingen av de såkalt ureturnerbare asylsøkerne, de som har fått avslag på søknaden, men som likevel ikke kan returneres til hjemlandet. De skal ut av asylmottakene, fratas sosialhjelp og annen støtte. Det er korrekt som biskop Gunnar Stålsett sier: Vi setter ikke andre mennesker på gata, for så vidt heller ikke dyr. Men ureturnerbare asylsøkere tilhører en annen kategori. Derfor avfødte forslaget om at Trondheim kommune skal ta seg av disse menneskene, bare en hånlig og uverdig kommentar fra kommunalministeren om at byen i så fall ville bli Somalias største. I ettertid har hun gjort vondt verre ved å forsvare sin ordbruk og kynisme overfor NTB.
  • Vi har full forståelse for at Norge ikke kan ta imot et uendelig antall asylsøkere. Likeledes støtter vi tanken om arbeidsinnvandring. Men vi har ingen forståelse for den kynisme og den umenneskelighet som stadig mer åpent og skamløst kommer til suttrykk.
  • Visst er det utmerket å få eliteinnvandrere som kan klare seg selv. Men hva vil det si? Det tar tid både å lære språk og finne sin plass i et fremmed samfunn, kanskje særlig i det norske. Hvordan kan kommunalministeren tro at utlendinger med høy utdannelse vil slå seg til i et land der mennesker med like høy utdannelse, som snakker flytende norsk, men som har mørkere hudfarge og annerledes navn enn Ola og Kari, må ta til takke med trappevask?
  • Dersom Norge skal kunne ta imot den arbeidsinnvandringen kommunalministeren ønsker seg, må befolkningen gjennomgå en dyptgripende holdningsendring. Den kunne regjeringen passende gå i bresjen for - ved blant annet å vise i praksis at flyktningene først er mennesker, og deretter eventuelt «ureturnerbare».