Ernas fattige kommuner

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Gårsdagens nyhet om at hver fjerde norske kommune er satt under statlig administrasjon på grunn av for store underskudd, er beretningen om en ventet utvikling. Kommunalminister Erna Solberg har aldri lagt skjul på at hun mener nød lærer fattige kommuner å spare. Spørsmålet er om de blir bedre å bo i, om lovfestede reformer blir mulige å gjennomføre, og om lokaldemokratiet lenger har noen mening der hvor selv ordføreren har tapt sin rett.

Kommunenes nød har mange årsaker. For det første har Storting og regjering pålagt kommunene så mange oppgaver at sysselsettingen og dermed kostnadene har økt formidabelt. Kommunene yter oss mange av velferdssamfunnets tjenester. De tar vare på oss fra vugge via barnehage, skole og sosialkontor til sjukehjem, aldersboliger og grav. Aldri har flere gått lenger på skole. Aldri har flere eldre hatt hvert sitt rom. Aldri har sosialutgiftene vært så høye. Aldri har kommunene hatt så mange ansatte. Og aldri har kommunene hatt så store pensjonsforpliktelser. Det siste blir ekstra tyngende i år, da pensjonsfondets

avkastning ikke er stor nok til å betale økningen i

premiene.

Denne utviklingen har pågått uavhengig av hvem som har hatt regjeringsansvaret. Men når andelen kommuner som er underlagt statlig kontroll har økt fra hver femte til hver fjerde i denne regjeringsperioden, kan ikke Erna Solberg bare avfeie kritikken. Tvert imot er det her en klar sammenheng mellom kommunenes situasjon og Solbergs og hennes partis holdning til offentlig tjenesteyting. Selvsagt bør skattebetalerne få mer igjen for pengene. Men når potensialet for effektivisering er utnyttet, vil kommuner med kniven på strupen bli nødt til å redusere tjenestenivået eller øke egenandeler og avgifter. Resultatet er at kvaliteten synker, at tilliten til offentlige ytelser svekkes, og at flere ser seg om etter private, alternative tilbud. Det vil i sin tur undergrave viljen til å betale skatt for offentlige tjenester. Vi er med andre ord inne i en ond spiral. Den er ikke like ond for alle. De bemidlede vil alltid kunne betale. De fattige må ta til takke med det de blir tilbudt. Og nå er stadig flere av de fattiges bestyrere satt under administrasjon.