Gårsdagens nyhet om at hver fjerde norske kommune er satt under statlig administrasjon på grunn av for store underskudd, er beretningen om en ventet utvikling. Kommunalminister Erna Solberg har aldri lagt skjul på at hun mener nød lærer fattige kommuner å spare. Spørsmålet er om de blir bedre å bo i, om lovfestede reformer blir mulige å gjennomføre, og om lokaldemokratiet lenger har noen mening der hvor selv ordføreren har tapt sin rett.

Kommunenes nød har mange årsaker. For det første har Storting og regjering pålagt kommunene så mange oppgaver at sysselsettingen og dermed kostnadene har økt formidabelt. Kommunene yter oss mange av velferdssamfunnets tjenester. De tar vare på oss fra vugge via barnehage, skole og sosialkontor til sjukehjem, aldersboliger og grav. Aldri har flere gått lenger på skole. Aldri har flere eldre hatt hvert sitt rom. Aldri har sosialutgiftene vært så høye. Aldri har kommunene hatt så mange ansatte. Og aldri har kommunene hatt så store pensjonsforpliktelser. Det siste blir ekstra tyngende i år, da pensjonsfondets

avkastning ikke er stor nok til å betale økningen i