Ernas hestekur

Kommuneøkonomi er knusktørr materie for spesielt interesserte. Og ordførere er doldiser fra utkanten. Derfor kan Erna herse med dem.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

ERNA SOLBERG er en myndig kvinne som skriver ut hestekur for norske kommuner. Hun overhører klagehyl fra nord, sør, øst og vest og står fast på de bevilgninger regjeringen har foreslått for kommunesektoren neste år. Det har hun nå fått Frp med på. Dermed har hun flertall på Stortinget. Hun erkjenner at det betyr stram økonomi i mange kommuner. Det gjør vondt, men det er nødvendig, sier Solberg. Egentlig vil Erna Solberg ha 100 færre kommuner. Det har hun innrømmet i et intervju med NHO-tidsskriftet Horisont. Men hun vil ikke tvangssammenslå kommunene. Hun vil stimulere dem til det. Med et grep som strammer.

VI SOM IKKE er ordførere eller rådmenn eller tekniske sjefer eller bestyrere for barnehager og sjukehjem eller rektorer for barneskoler eller tillitsvalgte i Norsk Kommuneforbund eller ansatte i Kommunenes Sentralforbund, tenker ikke så mye over hva som skjer. Vi aner en handlekraftig statsråd med sindig, relativt sympatisk framferd tukte noen grå, abstrakte vesener som representerer kommunene. Hun har kjendisfaktor A og et politisk flertall i ryggen. De som driver opprør mot henne har kjendisfaktor F - i beste fall - (kjenner du mange ordførere eller rådmenn?) og får i høyden en ukes oppmerksomhet, ikke i kraft av sin gjerning og posisjon, men på grunn av sitt opprør mot statsråden. Det pirrer oss politisk interesserte når noen våger å tale Roma midt imot. Men det må altså være trøkk i stormkastene, skal det være noe. Som da Vardø-politikerne la ned sine verv. Da sendte regjeringen en statssekretær av gårde for å roe gemyttene, og riksmediene noen journalister. Men til vanlig må alle 434 ordførere i landet stå oppå hverandre og danne hylekor om de skal bli sett eller hørt på riksarenaen, hvor milliardene trykkes og fordeles.

VI GLEMMER GJERNE at kommunene, det er oss. Når Erna sier at lønnsoppgjøret og pensjonsforpliktelsene får være kommunenes egen sak, tenker vi ikke over at det også blir vår sak. Vi tenker at « der tok hun disse forbaska, ineffektive, blygrå kommunepampene». Vi tenker ikke på at «stram økonomi» indirekte betyr at lederen for foreldreutvalget på skolen på neste møte ber foreldrene spytte i 200 kroner i måneden for å få hjula til å gå rundt. Vi tenker ikke over at vår gamle far, som før hadde, og hadde bruk for, 150 TT-turer med drosje i året plutselig blir avspist med 25. Vi tenker heller ikke over at det er kommunene som skal sørge for at det blir barnehageplasser nok til alle, til den lovede pris på 1500 kroner måneden. Vi slutter oss ikke til kommuneopprøret før vi merker at Ernas kur rammer oss. Og da er det for seint. Det vil si; blir vi riktig sinte og får satt vår harme på dagsordenen, får vi gjerne presset fram en milliard ekstra til det som heter revidert nasjonalbudsjett. Men det er vel heller ikke effektiv drift å kutte i bevilgningene først, for så å ekstrabevilge midt i året? Og før så skjer, skal vi helt sikkert ha opplevd at John Alvheim (Frp) har hyttet med nevene og dirret av harme over mangelfull eldreomsorg. Selv om han altså har støttet det stramme økonomiske opplegget for kommunene.

VEL. Den akutte utfordringen for kommunene er å skrape sammen seks milliarder kroner for å dekke premieøkningen fra KLP og de andre pensjonskassene. Det skal skje allerede i år og vil føre til at en del kommuner går med underskudd. Det vil igjen påvirke budsjettene for neste år. Kommunene blir tvunget til å effektivisere driften. Rådmannen kan ikke sparkes. Han trengs. Men skolene kan bli færre, klassene større, sjukehjemmene mer sentraliserte og vedlikeholdet av kommunale bygninger og anlegg kan utsettes. Kommuner som har formue etter salg av kraftverk, kan tære på den. Små kommuner kan oppgi sin ånd og slå seg sammen med større. Mon tro hvor mye Erna sparer på det? 100 færre kommuner vil si 100 færre ordførere, 100 færre rådmenn... hvis vi sier fem stillinger i hver av de små kommunene med inntekt en halv million kroner, det blir 2,5 millioner kroner spart i hver kommune, altså 250 millioner kroner til sammen. Hvis de samtidig sparer et tilsvarende beløp på papir og kontorhold, snakker vi om en halv milliard. Men var det ikke seks milliarder de manglet, kommunene?

Straks?