Ernas paradoks

Erna Solberg skinner på meningsmålingene. Men Høyre ligger i stabilt sideleie og kommer ikke videre. Er det politikken det er noe galt med?

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

OFFISIELT forakter politikerne pressens karakterbøker og målinger som gjelder personlig popularitet. Det er jo politikken som gjelder, må vite. Men på bakrommet studeres tallene nøye i det dypt personlige perspektiv: Hvem er jeg, hvor skal jeg? Derfor var det kanskje ikke så rart at Høyres leder Erna Solberg smilte om kapp med sola da VG sist helg kåret henne til regjeringens beste statsråd. Sjefen sjøl, Kjell Magne Bondevik, måtte nøye seg med en fjortendeplass i kollegiet på nitten personer.

MENINGSMÅLINGEN er nok delvis et uttrykk for Høyres dominans i samarbeidsregjeringen, som den liker å kalle seg. Men Erna Solberg er også populær fordi hun framstår som klar, handlekraftig og nokså folkelig til Høyre-leder å være. Norske velgere liker ikke politikere som ser ut som en sjamporeklame. Her i landet - men bare her - er vi mistenksomme hvis buksepressen er for skarp eller drakta for dyr. Slikt skaper ikke respekt, men avstand.

SELV MENER Erna Solberg at hun scorer høyt fordi hun framstår som prinsipiell og fokusert. Forbigåelsen av Manuela Ramim-Osmundsen i stillingen som leder for det nye Integreringsdirektoratet viser likevel at hun på bunnen er lik mange andre politikere. Dvs. at hun mangler den karakter som er nødvendig for på ærlig vis å selge gummistrikk i metervis. Ansettelsen av partifellen Osmund Kaldheim er et uttrykk for at parti- og styringsviljen er like sterk i Høyre som i Arbeiderpartiet. Og at det haster med å få plassert Høyre-folk i ombud og embeter før høstens valg.

ERNA SOLBERGS personlige popularitet er kanskje solid, men den har ikke smittet over på Høyre. Gjennomsnittet av meningsmålingene i mai viste en oppslutning på 16,7 prosent mot 19,3 for ett år siden. Dagens nivå ligger godt under fylkestingsvalget og betydelig under resultatet i forrige stortingsvalg da Høyre fikk 21,2 prosent. Og hva verre er: Oppslutningen er halvert siden den mektige høyrebølgen feide innover landet i første halvdel av 80-åra. Valget av Erna Solberg som partileder har ikke gitt den effekten høyrefolket håpet på.

DET HANDLER i hvert fall ikke om mangel på politiske resultater. Både i og utenfor regjering har Høyre, tidvis assistert av Frp, banket gjennom en ny politisk logikk som nå preger det norske samfunnet. Den moderne markedsstaten er selvfølgelig ikke Høyres oppfinnelse, den kommer ikke engang fra laboratoriet til Margaret Thatcher. Men Høyre har vært markedsstatens mest effektive endringsagent. Spørsmålet nå er om mange føler at landet har tatt for mye av Høyres tran. Kan det være derfor at Erna Solberg i det siste har avlyst skattelette som stor valgkampsak for Høyre og i stedet vil satse på en mykere, varmere og mer kvinnelig profil?

DEN SOM HAR øret til marken kan kjenne de første små rystelser av uro i velgermassen. Ikke bare over at markedsstaten ikke leverer som den lovet. Trolig går uroen dypere enn det: En opplevelse av at sosialt fellesskap og forpliktelser erstattes av transaksjoner. Liberalismens problem er jo at den glemmer at mennesket er ubehjelpelig splittet mellom sin frihet som individ og sin avhengighet av samfunnsfellesskapet. Når Stein Erik Hagen og hans aristokratiske ektefelle kjøper en lystbåt til 100 mill. kroner, behøver man ikke være stor tenker for å skjønne at kapitalismen ikke skiller mellom behov og begjær.

DET KAN INNVENDES at Frp\'s sterke posisjon ikke passer inn i en slik forståelse. Tilsynelatende er Frp\'s program og politikk en spisset utgave av Høyres liberalisme, og partiet burde således merke taktomslaget blant velgerne. Men bildet er ikke så enkelt. For det første er Frp en protestbevegelse rettet mot den norske eliten. Partiet er et fangstredskap for mange typer misnøye, og den liberalistiske tradisjonen er ikke avgjørende for store velgergrupper. Viktigere er likevel at Carl I. Hagen ikke er noen tåkefyrste, men tvert imot en politisk meteorolog som vet hvor vinden blåser. Frp\'s politikk har lenge dreid vekk fra enkel liberalisme og over til aktiv styring og bruk av fellesformuen.

HØYRE HAR en annen posisjon: Budskapet er for kaldt til at det lar seg varme opp.