Ernas realisme

Erna Solberg tar ikke smålige hensyn. Ved hennes side er det ikke plass til noen statsminister.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

HØYRE-LEDER

Erna Solberg dundrer i vei uten smålige hensyn som sin regjeringssjefs autoritet eller som det samarbeidende partis hjertesaker. At statsministeren for tida sliter med nettopp autoriteten og at Kristelig Folkeparti har mer enn nok med å holde en stadig minkende flokk samlet, mobiliserer ikke hennes omtanke.

Erna Solbergs likeframme og direkte stil er hennes styrke - og hennes svakhet. Denne uka har vi fått en illustrasjon på dårlig politisk håndverk. Håndteringen av statsminister Kjell Magne Bondeviks nordiske initiativ i alkoholpolitikken er hennes største tabbe som Høyre-leder. Antakelig har hun oppnådd det motsatte av det som er Høyres politikk på dette avgiftsområdet. Ved å snakke om «realismen» i Bondeviks utspill og ved å understreke Høyres politikk i samme åndedrag, tvang hun KrFs parlamentariske leder Jon Lilletun fram i mediene: «Vi går ikke videre med norske avgiftskutt i budsjettet som kommer til høsten,» sier han til Aftenposten. En ting er at Høyre-representant Jan Tore Sanner kveld etter kveld sitter i Dagsnytt Atten og messer sin aftenbønn om mindre avgifter - det kan Lilletun og KrF leve med, noe ganske annet er det når partilederen gjør det på et vis som desavuerer statsministeren. Lilletun måtte si ifra, dels av alkoholpolitiske årsaker, dels for at velgerne ikke skal få flere eksempler på hvordan Høyre overkjører Kristelig Folkeparti i regjeringen. Begeret er fullt. Tvilerne på nytten av - og hensikten med - regjeringssamarbeidet fins langt inn i sentralt hold i partiet.

TRADISJONELT

har alkoholpolitikken vært en kime til konflikt mellom Høyre og Kristelig Folkeparti, men i de siste åra er avstanden blitt mindre, eller blitt holdt i sjakk. Statsminister Kjell Magne Bondevik har «ikke utelukket» at det kan bli nødvendig for Norge å senke avgiftene. Da en rekke mindre kjente KrF-ledere i NRK Radio i går ga uttrykk for det samme, var det stort sett i tråd med det som er blitt sagt tidligere. Det er imidlertid viktig for Kristelig Folkeparti å markere seg med en restriktiv politikk, og da Bondevik så at også nabolandene slet med en situasjon der både politikk og økonomi kom ut av styring fordi hvert enkelt land staket ut egen kurs etter som lekkasjene ble synlige ved grensene, foreslo han en bedre koordinering mellom de nordiske landene.

Det var det mye fornuft i. Og akkurat dette er Erna Solberg enig i, men i stedet for å la det bli med det, valgte hun å si noe om «realismen» i Bondeviks opplegg og noe om det «naive» i å tro at KrFs alkoholpolitikk kan påvirke EU. Dessuten bemerket hun at det ikke var snakket om dette i regjeringen.

DERMED SNAKKET

hun seg også inn på et langt mer ømtålig tema, nemlig en samarbeidsregjering der i alle fall ett parti ligger nede for telling. Hun vet at regjeringskollegaen Kristelig Folkeparti sliter med troverdigheten. Hun kjenner deres hjertesaker. Hun vet at fallet på alle troverdighetsbarometre kan ha noe å gjøre med at hun og hennes parti gjør kollegene fra de andre partiene til en gjeng som protesterer for all verden, men følger med på ferden. Hun vet at alle ser det - bortsett fra dem selv. Solbergs tabbe er av en art som kan få de mest konspiratoriske til å tro at den er bevisst. Trolig er den bare ubetenksom, men ubetenksomheten røper at vi har en regjering som er på hell, både i innhold, form og stil.

OG IKKE FØR

hun fra bryggekanten i Tønsberg hadde gjort Bondeviks tur til Reykjavík til et høyst ordinært nordisk treff med fruer, satte hun både venstre- og kristelig-folkeparti-hjerter på ny prøve i synet på kvoteflyktninger.

Erna Solbergs realisme styres av en rasjonalitet som sosialt følsomme konservative nok kan dele i det stille, men som de aldri vil finne på å markere høylytt: Hjertesaker er vel og bra - bare de ikke er for dyre, og lar seg administrere uten å belaste økonomien.

Jan Petersen kunne kunsten å lede et stort parti og selv være liten, det var faktisk en avgjørende viktig egenskap. Erna Solberg krever på en ganske annen måte plass i det offentlige rom. Ved hennes side er det ikke plass til noen statsminister.