Erobret alles hjerter

Og så kom budskapet vi trodde vi aldri skulle få: Per Aabel er gått bort.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Selve riksklenodiet og eventyrskikkelsen i norsk teater, ja mer enn det, i nasjonens kollektive liv gjennom det 20. århundre, har forlatt tida. Tilbake står minnet om ham som en funklende stjerne langt der oppe på den store og klare desemberhimmelen.

FOR HVEM KUNNE tro at Per Aabel kunne dø?

Seinest tirsdag kveld denne uka, kvelden før han sovnet inn, tok han en drosje hjem fra Theatercaféens glade lys og til «Hauklia», trevillaen på Slemdal, som faren Hauk Aabel kjøpte i 1910 og hvor Aabel bodde alene etter morens død i 1971. For bare noen måneder siden, 1. september, sto han i Rådhusets store sal og trollbandt forsamlingen med et elegant og perfidvittig takk-for-maten-flaneri gjennom Nationaltheatrets 100-årige historie, både den foran og, ikke minst, den bak kulissene.

Der og da ble 700 festkledte jubileumsgjester til et måpende publikum i 97-åringens eget, tilsynelatende improviserte komedieteater. Og nå om en drøy uke, på nyttårsaften, skulle han atter en gang stille opp for Nationaltheatret og publikum, og tenne lys fra scenen noen timer før millenniumskiftet.

Per Aabel, scenekunstneren og mennesket, hadde jo knapt sin make i evnen til å smelte liv og diktning, virkelighet og scene sammen til én stor hovedrolle på tidas arena. Danseren, koreografen, maleren, designeren, teaterdirektøren og skuespilleren Per Aabel var en postmoderne multikunstner lenge før både postmodernismen og multikunsten var oppfunnet.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Han var hele Norges Per Aabel gjennom utallige opptredener og turneer, han spilte Molihre så vi trodde den franske dramatikeren var norsk, Holberg så vi trodde han var dansk, og han leste H.C. Andersens eventyr bedre enn de var skrevet. Per Aabel - som hadde vært nabo med Henrik Ibsen og hatt skolegymnastikk på Slottet med daværende kronprins Olav - kunne han dø?

AT PER AABEL skulle bli kunstner, var nok predestinert.

Faren var naturtalentet og den legendariske komediespilleren Hauk Aabel, farfaren var Andreas Aabel, lege og dikter, som blant annet skrev «Se Norges blomsterdal». Maleren Gerhard Munthe og visedikteren Vilhelm Dybwad var farens fettere, og på morssiden skulle man ikke lenger enn til morfaren for å finne nok en skuespiller, Bernt Johannesen, en publikumshelt på 1800-tallet. Utdannet tegner ved Kristiania håndverks- og kunstindustriskole. Ballettutdannelse i London. Teaterstudier hos Max Reinhardt i Berlin.Debuterte som koreograf i 1924, som skuespiller i 1931.Ansatt på Nationaltheatret 1940. Mest kjente roller: Holbergs Vielgeschrey, Herman von Bremen, Jean de France og Henrik. Valentin i «Eventyret», Bernhard Shaw i «Kjære løgnhals», Malvolio i Shakespeares «Helligtrekongersaften» og Molihres Tartuffe og Arnolphe.Filmer: «Den farlige leken», «En herre med bart», «Brudebuketten», «Tre ønskninger» og «Kjære Maren».Amanda-prisen 1988, statens æreslønn siden 1973.Markerte seg de siste åra som oppleser av H.C. Andersen og Bjørnson.Døde natt til 22. desember.

Men om han «hadde det i blodet», så var det egentlig danser han ville bli. I selvbiografien «Den stundesløse» fra 1980, skriver Per Aabel om hvordan kunstartene trakk i den lille gutten: teatret - første forestilling var i «Til Sæters» på Centralteatret i 1913 - musikken, tegningen og balletten.

Aabel begynte å danse i all hemmelighet mens han gikk på Kristiania Håndverks- og kunstindustriskole, og debuterte i balletten «Carneval» på Mayol allerede i 1921. Det sier for så vidt sitt om et kunstnerisk overskudd utenom det vanlige, men også om hvordan alle kunstarter har et felles, skapende krysningspunkt.

19 år gammel tar han skrittet fullt ut og reiser til London og Cecchetti for å studere klassisk ballett. Høsten 1925 setter han opp ballettene i revyer på Chat Noir og på China Teatern i Stockholm, og i 1926 debuterer han som instruktør på Nationaltheatret med Barbra Rings eventyrkomedie «Prinsessen og spillemannen». Og da er det enda fem år til han tør å våge seg ut på de skrå bredder som skuespiller!

Det skjer først etter at han har vært halve Europa rundt for å se teater, og er blitt kurert for leddgikt med urtete av den synske Marcello Haugen. Debuten kommer i lystspillet «Det svake kjønn» på Det Nye Teater i 1931. Per Aabel spiller gigoloen Carlos Pintos, og beskriver seinere premieren slik: «Jeg var omtrent bevisstløs av nerver, sprang over flere sider i rollen, og det var nesten håpløst for mine medspillere å få meg på sporet igjen.»

GJENNOM LATTEREN erobret Per Aabel nordmenns hjerter. Han må inneha norgesrekorden i lystspill og komedieroller. «Vrøvl, vanvidd, farse og fest» kalte han selv årene på Centralteatret og Carl Johan Teatret med skuespill som «Bort i natta», «Skjørtefeber», «En dør går opp», «Fluen» og «Forandring fryder». I disse årene og etter at han begynte på Nationaltheatret i 1940, markerte han seg også som norsk films lystspillelegantier i filmer som «En herre med bart» og «Den farlige leken». Hemmeligheten bak hans komediesuksess kom kanskje Johan Borgen farlig nær i et portrett her i avisa i 1938: «Per Aabels påfunn som komiker streifer oftest det groteske, den sanneste form for humor, fordi den avslører ved siden av å more.»

I den grad vi har en Holberg-tradisjon her hjemme, er den identisk med Per Aabels mange Holberg-roller. På Nationaltheatret har han spilt Henrik i «Henrik og Pernille» og i «Mascarade», Jean de France og både Oldfux og Vielgeschrey i «Den stundesløse». Rollen som Bernhard Shaw i «Kjære løgnhals» innbrakte ham Kritikerprisen i 1961, og av mange store dramatiske roller kan nevnes Hjalmar Ekdahl i «Vildanden», legen Arbusov i «Soloppgang i Riga» og Harry i David Storeys «Hjem». Rollen som den uheldige brudgommen Valentin i «Eventyret» spilte han 600 ganger. Rollen høstet også suksess i England og utløste et filmtilbud fra Hollywood, som Aabel takket nei til. Hvor internasjonalt berømt han kunne ha blitt hvis han hadde takket ja, kan man bare tenke seg til.

Hans siste store rolleoppgave på hovedscenen var som Knappestøperen i «Peer Gynt» i 1985, en rolletolkning så dristig i sin forsoning og så isnende i sin minimalisme at den ennå gir undertegnede frysninger på ryggen.

DE SISTE ÅRENE har Per Aabel lest eventyr, dikt og historier for store og små. Han har stilt opp når noen har bedt om det. Han har øst av sin sjenerøsitet og nitid forberedte fortellerglede. Hans stil off-stage har vært overskuddspreget og hjertelig, men også, det behøver det ikke legges skjul på, vært ledsaget av den knappe malise og de spesielle primadonnatakter som kan gi noen hver en støkk, men som ofte er en sjargong og overlevelsesstrategi i teaterkretser.

Med Per Aabels bortgang er den siste rest av gullalder som støv for vinden i norsk teater. Rett før århundreskiftet har denne gamle stolte æra gjort sin stille, verdige sorti.

Per Aabel plasserte skuespillerkunsten der den skal være: i nasjonens hjerte og bevissthet. Sånn sett lever han fremdeles. For selvsagt kan ikke en stor skuespiller dø. Ikke så lenge det sitter et takknemlig publikum igjen med mange store opplevelser og gode minner.

ELEGANTIEREN: Per Aabel var en elegantier både på livets og teatrets scene. Og bak lystspillmasken lå et følsomt sinn.