Erotiske PR-trick

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

– Du vet kanskje ikke at jeg har en filmkarriere bak meg?

Kraftlyrikeren Hagbart Smergel er nesten fiolett av opphisselse.

– Jeg har lest disse klagene fra kvinnelige skuespillere som har vist seg nakne på film, men som ikke vil eksponeres på TV i ettertid. De har til og med egne avsnitt i kontraktene sine om dette.

Hvor er Deres sans for PR? Vet de ikke hva som selger?

– De er vel bluferdige, på bunnen av sine sarte kunstnersjeler?

– Snarere bornerte, for å si det med Georg Apenes. Deres lerret er for snevert. Og hva slags scener dreier det seg om? Den ene går naken omkring i en bekmørk leilighet, den andre er mer eller mindre tildekket av fisk. De skulle sett min film «Ingen slappfisk i sildenota», spilt inn da jeg var på høyden av min brunst.

– Hva snakker du om?

– En serie filmer jeg deltok i på det gylne 1960-tallet. Fire innspilt i Napoli, to i Hamburg og åtte i et filmstudio på Mysen.

– Filmstudio, på Mysen?

– Noen ville kanskje kalt det for en låve. Men det funket. «Haraball i høyet», «Stive stunder på stabburet», «Glohett i gjødselkjelleren», «Sveiser med sveiseflamme», «Et halmstrå til begjær», «Orgier og oljesjekk», «Jeg, en skurtresker» og så videre. Selv ble jeg bare kalt for dåsemannen.

– Snåsamannen?

– Nei, din tosk, dåsemannen. Vel, det handlet jo for så vidt om beføling og håndspåleggelse. Men poenget er kontrakten jeg signerte. Den er ikke blitt overholdt.

– På hvilken måte?

– Filmselskapene forpliktet seg til å få klipp fra filmene vist på TV minst fire ganger årlig. Men klarte de å overholde det? Nei da, og du ser hvordan det er gått med karrieren. Jeg ble nødt til å skrive dikt for å holde meg i live.

– Kanskje en grei løsning?

– Langt ifra, bladfyk. Jeg søker ikke løsninger. Utløsning er langt å foretrekke.