Espen Graff

Espen Graff doper seg. Ikke på anabole steroider eller amfetamin, men på rødvin og tussefløyte. Når stormene har lagt seg i sportsnorge, rusler Espen hjem og spiller «Storbekken» og «Fjelltrall» for seg selv. Da kommer roen.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

- Trompet, sier Espen og blir myk i stemmen. Det gjør ikke naboene i bygården på St. Hanshaugen når han drar en skala på yndlingsinstrumentet. Derfor tussefløyta. Korpskulturen har fordervet mangt et ungt barnesinn. Også Espens. Det er den eneste forklaringa på at en mann i sin beste alder kan snakke ømt om et instrument som de aller fleste av oss har opplevd som passive og motvillige tilhørere. Det er forresten heller ikke særlig vanskelig å se for seg unge Graff i nystrøket uniform langs Kongsbergs gater med en skinnende trompet hevet mot flaggene på diverse nasjonaldager. Trekk fra noen centimeter, erstatt designerbrillene med colabunner, og du har ham som ti- tolvåring.

Espen havnet i TV-Sporten via Gardens Musikktropp og journalistutdanninga i Volda. Hvorfor det ble sport, aner han ikke.

- DET KUNNE LIKE GJERNE

blitt musikk. Musikkanmelder i Akersgata, det er noe jeg godt kunne tenke meg, sier Espen. Han skal ha seg frabedt å bli kalt sportsidiot, selv om han jobber med sport.

- Sportsidioter er de som ringer meg og truer med å drepe meg fordi jeg har røpet et fotballresultat før tida. Det er da ingen som kaller kulturjournalister for kjendisidioter?

Espen er en likandes gutt. Seerne liker ham og kollegene liker ham. For stort sett er han blid og pratsom, og med snertne replikker for enhver sammenheng som triller ut mellom snusleppene. Men enkelte ting engasjerer ham. Si «tv-rettigheter» og han svarer med en opphisset enetale.

- Det irriterer meg noe helt jævlig at TV2 bevisst pusher grensene til det ekstreme. De bryter reglene til Fotballforbundet ved å sende kampene for tidlig, og de bruker til tider spekulative metoder for å få de sakene de vil. Men de er sabla flinke til å profilere seg, mye flinkere enn NRK. Ja da, du kan trygt skrive det, jeg har sagt det til ledelsen her på huset tusen ganger. Jeg er uenig med NRK-ledelsen i strategien på det området, men jeg bøyer meg for den, sier Espen.

Selv dekker han mange flere sportsarrangementer og er mye mer på skjermen enn for eksempel kollega Frithjof Wilborn i TV2.

- Likevel er Frithjof mye mer profilert enn meg. Ikke et vondt ord om ham, jeg kjenner ham godt, men akkurat på det området er TV2 flinkere enn NRK. Det er derfor jeg av og til stiller opp i Se og Hør, for eksempel. Fram til i dag har jeg aldri blitt dårlig behandlet av dem, og jeg stiller bare opp på jobbrelaterte ting. Men i siste utgave har de en sak om aidssyke Jens Harald Eliassen, som er kleskonsulent i NRK. De gjorde akkurat det de sa de ikke skulle gjøre, nemlig å lage en sosialpornografisk affære ut av det. Så nå tar jeg pause fra dem.

DER HAR DU ESPEN.

Blid og medgjørlig helt til du treffer en nerve. Da er han overhodet ikke redd for å slå i bordet og si sin mening.

Derfor var det på nippet at ikke lillebror Svein ble kastet ut av vinduet i leiligheten på St. Hanshaugen her om dagen. Svein (23) er også journalist. Sportsjournalist, til og med. Men han jobber i TV2. Og de siste månedene har han husert hos storebror.

- Vi var enige om å ikke snakke jobb hjemme. Og det klarte vi helt til her forleden. Da begynte vi å diskutere tv-rettigheter, og det var like før... Men nå skal han flytte sammen med kjæresten sin. Heldigvis. Sånne diskusjoner blir altfor anstrengende.

HVA MED ESPEN OG DAMER?

Han har antakelig personlig sørget for å få opp andelen kvinnelige seere til TV-Sporten.

- He he, jeg har en god historie om det. I påska var vi en hel gjeng fra jobben som var i Trysil. En kveld var det ei dame som var veldig på hogget etter meg, helt til hun oppdaget at jeg hadde på meg en ring. «Er du gift?» spurte hun. «Ja,» svarte en av kollegene mine og tok av meg ringen og lot som om han leste inskripsjonen. «Din NRK.» Det verste er at han traff spikeren på hodet, tilstår Espen.

Livet hans består av jobb, jobb og atter jobb. Pluss at han skryter av at han trener fire- fem ganger i treningsstudio hver uke.

- Jeg ser kamerater som får familie og et mer stabilt liv, og tenker at jeg må trappe ned på jobbinga. Det har jeg i grunnen tenkt de tre siste årene. Men etter Sydney-OL, da skal jeg begynne å jobbe mindre. Det er helt sikkert.

HAN HAR OGSÅ

sluttet å snuse de tre siste årene. I hvert fall tenkt på det.

- Damene liker det ikke. Jeg har riktignok ikke mye fritid, men damer har man alltid tid til. Det gjelder bare å ta bevisste valg, fastslår han.

Så inntil OL-ilden er slukket i Sydney neste år, fortsetter Espen turbotempoet.

- Det er klart at et sånt liv går på helsa løs etter hvert. Du må jo ta skade av å snuse en boks og drikke tre liter kaffe hver dag, og jobbe ræva av deg. Men jeg holder meg unna ølet i arbeidstida. Det lukter ikke øl av meg etter lunsj!

Espen var tolv år da han bestemte seg for hva han skulle bli når han ble stor. Politimann som faren, eller journalist. Da han var femten, var det å følge i pappas fotspor ikke lenger noe som fristet, så fra da av satset han på journalistikken.

- JEG ER VELDIG PRIVILEGERT.

Jeg gleder meg til å gå på jobb hver eneste dag, og jeg jobber i en fantastisk redaksjon. Riktignok en cowboy-redaksjon hvor alt går litt på halv tolv, men vi kommer nesten alltid i mål. Der hvor underholdningsavdelingen har et halvår med møter og planlegging før en sending, begynner vi dagen før. Under ski-VM i Ramsau hadde vi disse kveldssendingene hver dag. Jeg tror vi hadde to møter før vi dro ned, og det var jeg som måtte springe rundt og skaffe vann til Bjørn Dæhlie fem minutter før vi gikk på lufta. Du blir ikke akkurat dyrket i Sporten, det er teamwork fra ende til annen.

En dag har Espen tenkt å slå seg til ro. Når han bare klarer å jobbe litt mindre, treffer kvinnen i sitt liv og har overskudd til annet enn jobben, da ønsker han seg et svært bunadsbryllup med familie og venner og en skikkelig fest. Men han er ennå ikke desperat nok til at han står på Smuget klokka halv fire en søndagsmorra, med snusen rennende og følgende sjekkereplikk på tunga:

- Blir du med meg hjem og ser på tussefløytene mine?

Favoritter m.m.

TV-program: «Midt i smørøyet». Særlig Egil og Barbara.

Programleder: Per Ståle Lønning, Oddvar Stenstrøm og Davy Wathne.

Litteratur: For tida holder jeg på en en glimrende bok, nemlig «Uro» av Finn Skårderud. For øvrig får jeg lest altfor få bøker.

Film: Jeg foretrekker franske, italienske og spanske filmer. Har lite til overs for amerikansk film.

Mat og drikke: Jeg er veldig glad i alle slags kyllingretter. Og så drikker jeg altfor mye rødvin.

Musikk: Beatles er nummer én. Ingen over, ingen ved siden. Jeg har alt av dem. Og så er jeg veldig glad i Jan Eggum. Ellers er jeg altetende.

Verste TV-minne: Da Vebjørn Rodal tok OL-gull på 800-meteren i Atlanta var jeg vaktsjef og tenkte meg ikke om da vi inviterte til gullfrokost i morgensendinga, før folk hadde fått sett løpet. Da fikk vi kaktus i budbil og ble truet på livet av rasende seere. Jeg sleit lenge etterpå, for folk ble så utrolig forbanna.

Beste TV-minne: Uten tvil da Nils Arne Eggen kasta seg rundt halsen min da Kjetil Rekdal scoret på straffe mot Brasil i fotball-VM. Jeg skalv i hele kroppen og klarte bare så vidt å fullføre sendinga. Jeg er nok ikke den eneste som har det som beste TV-minne!

Aktuell med: Sportssendinger på NRK gjennom hele sommeren. Ferien tar jeg når fotballsesongen er over.