Essensielt

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

JEG MENER IKKE lukter som i kraft av Gaultier eller Gucci. Jeg mener hvordan lukter en kvinne - essensielt - uten parfyme. Kanskje ikke så veldig annerledes enn en mann. Hun lukter menneske, og mennesker lukter forskjellig. Men den konstateringen holder ikke for en som skal gjenskape lukt på lerretet. Regissør Tom Tykwers hadde ikke en enkel oppgave da han bestemte seg for å regissere suksessromanen «Parfymen».

PATRICK SÜSKINDS bestselger handler som kjent om den geniale franske parfymemakeren Jean-Paptise Grenouille, som i 1730-årene drømmer om å skape den mest utsøkte parfyme som fanger kvinnelighetens essens. Men først må han drepe kvinnene og destillere dem. I neste uke kommer filmen på norske kinoer. Da får du se nakne kvinnekropper i store flasker, lagt på sprit. Romanfiguren Grenoille har fengslet millioner av lesere med det som trolig er verdens mest fintfølende luktesans. Bare her i Norge har romanen kommet i 45 000 eksemplarer. Hvordan lukter filmen?

I SELVE FILMATISERINGEN ligger det et paradoks. «Parfymen» handler om en manns altoppslukende besettelse av duftenes og luktenes univers. Men hvordan filme en lukt? Det finnes bare et svar på det. Man må skape et sett illusjoner, hvor man ved hjelp av inngrodde asssosiasjonsmønstre lager en slags fasitliste. Et bilde må forventes å utløse ideen om en spesiell lukt. Luktenes univers hører til hukommelsen. Har du noen gang tatt på deg solkrem midt på vinteren, og kjent et streif av strand og sommer? Eller kjent lukten av farmor, idet du entret et fremmed hjem? Det som stiger opp i nesen av komplekse duftstoffer får oss til å gjenkjenne mennesker, begivenheter og steder. Eller ting vi har lest.

I «PARFYMEN» FANGES altså kvinnen i hennes førparfyrmerte tilstand. Denne lukten måtte på samme tid være noe individuelt og noe felles. Hvordan utløse den riktige assosiasjonen? Kommer kvinnelukten fra armhulen eller fra kjødet, fra nakken eller fra magen? Tom Tykwer foretok det visuelt mest uttrykksfulle valget. Lukten av en kvinne ligger i synet av et utslått, bølgende rødt hår. Det funker riktignok på et vis. Samtidig som det brister. For gir det noen nasal mening hvis ens forestillinger om drømmekvinnen går i retning av en blondine eller en brunette? Eller heller i retning av et smil eller et blikk. Menneskehåret består tross alt bare av en uendelig rekke døde celler.

DET FINNES IKKE noen fast gitt kvinnelukt, bortsett fra et sett kulturelt skapte forestillinger om det mystiske, det dunkle, det tilgjengelige, det feminine, det maskuline, det tunge og det lette. Gjenskapt av moteindustriens designere som igjen har gitt det navn som «Obsession», «Escape» og «Classique». Luktene er der selvsagt, og følelsen av dem kan være reell nok. Men de har ingen bestemt mening utenom det de blir tillagt. Hvis du lukker øynene under «Parfymen» lukter du heller ingenting. Bortsett fra kanskje sidemannen - eller kvinnen. Ikke godt å si kjønn, hvis vedkommende ikke har parfymert seg.