DRAPSMANNAN TIL SCENEN: Loaf Højgaard er alene på scenen i rollen som Anders Behring Breivik - og som seg selv. Foto: Søren Solkær / Starbird
DRAPSMANNAN TIL SCENEN: Loaf Højgaard er alene på scenen i rollen som Anders Behring Breivik - og som seg selv. Foto: Søren Solkær / StarbirdVis mer

Et ærlig, men uferdig Breivik-stykke

Bare et drøyt år etter at Anders Behring Breivik drepte 77 mennesker framstilles han på scenen. Det danske forsøket gjør oss ikke særlig klokere.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

KØBENHAVN (Dagbladet): Mange trakk et lettelsens sukk da ABB ble dømt som tilregnelig, ikke anket og forsvant inn i fengselsvesenets varetekt. Han hadde fått sin dom. Det skjedde på korrekt vis. Vi trengte ikke lenger se eller høre noe mer til ham. Men det har allerede blitt utgitt mer en tjue bøker om terroren, og i går hadde det første skuespillet premiere i København.

«Manifesto 2083» er basert på Breiviks eget manifest, på rettsreferater og på dramatiker og instruktør Christian Lollikes egen tekst. Den presenteres som «et skuespill om hvordan Anders Behring Breivik ser seg selv». En utfordring er hvordan dramatikeren kan vite mye om det, et annet at det konkurrer om plassen med et stykke om hvordan skuespilleren ser seg selv som Breivik.

Dragkampen har form som en monolog. Den starter forsiktig, på korrekt avstand: Skuespilleren Olaf Højgaard snakker om Anders Behring Breivik i tredjeperson, om hvordan han først hørte om terroren, om sine tanker.

Så begynner han å lese opp utdrag fra Breiviks manifestet. Deretter begynner han å spille ut scener. Gradvis går han inn i rollen, det blir mindre referat og mer teater, helt til Breivik står i sin paradeuniform og ler rått til publikum, før han snur seg med våpen i hånd og stiger i land på et dataanimert Utøya — folketomt, men som i et dataspill. På det tidspunktet er både det ønskede ubehaget og motforestillingene til forestillingen blitt store. Det er ikke bekvemt å se Breivik plassert inn i og underordnet et teaterprosjekt.

Skuespiller Olaf Højgaards beretning om sitt arbeid og sine problemer med å tilegne seg rollen som Breivik blir noe selvopptatte, men de er samtidig noe av det som er interessant. Ikke fordi det belyser noe viktig om Breivik, men fordi det belyser teater og teaterprosesser.

Når Højgaard forteller videre om hvordan han har isolert seg som Breivik, spilt dataspill som Breivik, trent som Breivik, til og med tatt de samme steroidene som Breivik, ender man med å spørre seg om det er høyreekstremismen eller method acting som er den største faren. Prosjektet er for så vidt ærlig nok. Det oppleves bare som ikke helt ferdig.

Det finnes skarpe øyeblikk og prosesser i materialet, men summen sier mindre enn delene. Her skrapes det på overflaten av en kompleks tragedie. Formen er ikke blitt god nok til å forsvare valget av innhold. Og når teaterspråket dominerer dokumentargrepene mot slutten provoserer prosjektet mer enn det utfordrer oss. Det sender vonde minnebilder tilbake uten at de klarer å bære nok ny mening til at de forsvarer sin plass på en scene.

Og når stykket er slutt oppleves det bare ikke som mulig å applaudere for en Breivikskikkelse på scenen. Så nær kom i hvert fall teaterprosjektet tragedien.