Et ahistorisk blikk

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

KVINNEKONVENSJONEN: Regjeringen Stoltenberg II fremmer nå en av de viktigste lovsakene på likestillingsfeltet siden abortloven og likestillingsloven. 8. mai ble en tilråding om å inkorporere FNs kvinnekonvensjon vedtatt i statsråd. Etter ti års debatt legges saken nå fram for Stortinget. Inkorporasjon i menneskerettsloven betyr at FNs kvinnekonvensjon skal gis forrang dersom den kommer i direkte konflikt med annen norsk lov. Dette er nødvendig av to grunner. For det første fordi kjønnsdiskrimeringsvernet ikke er innlemmet i grunnloven. For det andre fordi kvinnekonvensjonen har et videre virkeområde enn diskrimineringsvernet i likestillingsloven, EØS retten og andre konvensjoner som allerede er inkorporert med forrang.

Jeg er likevel enig med Knut Storberget og Anniken Huitfeldt (Dagbladet 7. mai) i at sakens symbolske betydning ikke skal undervurderes. Det var også utgangspunktet for Justisdepartementets høringsnotat fra november 2008 hvor kvinnekonvensjonen ble foreslått tatt inn i menneskerettsloven fordi «inkorporering vil sende et sterkt signal både nasjonalt og internasjonalt om kor viktig det er å styrkje og sikre kvinners rettar og likestilling som verdi». Det er ingen tvil om at menneskerettslovens kjønnede statushierarki i praksis medfører at så vel juridiske lærebokforfattere som offentlige utredere og offentlige beslutningstakere ikke undersøker kvinnekonvensjonens kilder, selv om den har vært en del av norsk rett siden ratifikasjonen i 1981. At menneskerettslovens hierarkiske struktur ikke bare rammer kvinnekonvensjonen men også for eksempel rasediskrimineringskonvensjonen kan ikke, slik professor Inge Lorange Backer (Dagbladet 10. mai) synes å mene, anføres til forsvar for kjønnslikestillingens vikeplikt.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Professor Backer bemerker at «professor Hellum opptrer som på vegne av en pressgruppe som har fått sitt hjertebarn nedfelt i Soria Moria-erklæringen» Er det Arbeiderpartiets, Sosialistisk Venstrepartis og Senterpartiets konsistente politiske linje i Stortinget gjennom de siste ti årene det med dette siktes til? Da menneskerettsloven var gjenstand for behandling i 1999 uttalte SV og Arbeiderpartiets medlemmer i justiskomiteen at kvinnekonvensjonen burde inkorporeres i menneskerettsloven fordi den utgjorde en del av menneskerettighetenes grunnstamme, noe stortingsflertallet ga sin tilslutning til. I 2005 stemte den rødgrønne opposisjonen for å inkorporere kvinnekonvensjonen i menneskerettsloven. Dette er bakgrunnen for løftet i Soria Moria-erklæringen som er de rød-grønnes styringsplattform og representerer de tre partienes «hjertesaker». Eller sikter kanskje betegnelsen pressgruppe til det overveldende flertall av høringsinstanser, fra den norske kirke til fagbevegelsen og samtlige departementer, som med unntak av Justisdepartementet og Regjeringsadvokaten, i alle disse årene har gitt sin tilslutning til inkorporasjon av kvinnekonvensjonen i menneskerettsloven?

Avslutningsvis synes jeg at de av Dagbladets lesere, som ikke er innviet i de siste ti års dragkamper mellom politikere og embetsverk i Justisdepartementets korridorer, fortjener å få vite at professor Inge Lorange Backer inntil høsten 2008 var ekspedisjonssjef i Justisdepartementets lovavdeling, som fram til da agerte som rettspolitisk bremsekloss i denne saken.