Et annet søsterskap

Det er ikke en venninne som ble barneombud. Det er verre enn som så, det var enda en jurist, skriver Marie Simonsen.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Fra en anonym og byråkratisk tilværelse hos regjeringsadvokaten har det nye barneombudet landet midt i et politisk gjørmebad ingen juridisk utdannelse kunne forberede henne på. Barne- og likestillingsminister Manuela Ramin-Osmundsen har bakset i trykksverta tidligere, men synes like perpleks over møkkagravingen utnevnelsen har ført til. I hvert fall har hun ennå ikke gitt en fullgod forklaring på hvorfor hun ikke forlenget Reidar Hjermanns åremål. Dermed kan det tidligere ombudet og hans støttespiller fylle informasjonstomrommet med sine egne flatterende spekulasjoner.

Hjermann ble for kontroversiell og maktkritisk. Han var den uavhengige vaktbikkja som beit hånden som foret ham. Nå har statsråden gjort kort prosess og tilsatt en båndhund i stedet, skal vi tro. Ikke bare det, Ida Hjort Kraby og Ramin-Osmundsen er i samme nettverk, ifølge VG i helga. Vel, nettverk og nettverk. De hadde i hvert fall møttes her og der. Om de ikke var kjente, kjente de til hverandre.

Ideen om et hemmelig søsterskap etter mønster av gutteklubben grei, er så ny og pirrende at man ikke alltid er så nøye med kriteriene. At kvinner i ledende stillinger møtes kan være nok. I så fall er jeg også med i Ramin-Osmundsens «nettverk». Vi har truffet hverandre i halvsosiale sammenhenger, til og med feiret 8. mars sammen. Riktignok i selskap med 70 andre kvinner, men vi har altså snakket med hverandre over et glass vin. Hadde jeg fullført min juridiske embetseksamen, hadde jeg sikkert truffet på Kraby rundtomkring også. Det er det kvinner i vår generasjon endelig gjør, og som menn har gjort i alle generasjoner før oss. Men det skal selvfølgelig være åpenhet om slike forbindelser. Når kvinnene møtes til fest, la det være lys i vinduene.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Da debatten om kjønnskvotering i styrerommene var på sin mest infantile, utbrøt en næringslivsleder: Hvor skal vi finne disse kvinnene? Hos eskorteservice? Ho-ho.

Nei, det var ikke nødvendig. Det viste seg at kvinnene var der ute. Det var bare få som hadde fått øye på dem ennå, blant annet fordi de ikke ferdes på de samme arenaene som menn, men ettersom kvinner selv inntar topposisjoner vil de naturligvis ha lettere for å se andre kompetente kvinner og velge dem. I et lite land som Norge er det nesten uunngåelig at folk innen samme profesjon og samfunnsområder treffes, og at kvinner tar etter menn når det gjelder rekruttering av likesinnete er ikke overraskende.

Derfor er det mer interessant at juristen Ramin-Osmundsen velger juristen Kraby. Både kjønn og kjennskap synes i denne sammenhengen underordnet, selv om det er det som blir forsøkt brukt mot ansettelsen siden ingen kunne finne Krabys partibok.

I Ramin-Osmundsens noe mangelfulle forklaring på det linjeskiftet utbyttingen signaliserer, sier hun at det var viktig at Kraby er jurist. Ombudet skulle gå fra å være barnas talsperson til barnas advokat. Men hvis juridisk kompetanse er så avgjørende, er det grunn til å spørre om regjeringsadvokaten er rette stedet å hente den. En av Krabys viktigste oppgaver blir å forsvare FNs barnekonvensjon, men det er nettopp hos regjeringsadvokaten og i Justisdepartementets lovavdeling man finner de fremste skeptikerne til den økende rettsliggjøringen i samfunnet, som blant annet ombudenes sterke posisjon er en konsekvens av.

I sin foreløpige programerklæring har Kraby antydet at hun ikke er like allergisk mot konvensjonsregimer som miljøet hun kommer fra. Det vil hun måtte vise i praksis. Det blir uansett et tøft rollebytte. Store deler av sitt yrkesliv har hun vært statens kvinne og forsvart statens interesser. Som ombud skal hun kritisere både stat og regjering.

Vil Kraby være en vaktbikkje? Vil Ramin-Osmundsen holde seg med en? Juristenes overtakelse av ombudene de senere åra har gjort dem mindre synlige som pådrivere i samfunnsutviklingen. Deres naturlige rolle er som voktere av rettigheter som allerede er oppnådd. Hjermanns utagerende virksomhet - som ikke alltid var like prinsipiell og gjennomarbeidet, men skapte debatt - byr saklige jurister imot. Politikere har dessuten latt seg provosere av en konkurrent på deres banehalvdel, selv om de burde latt seg berolige av at vaktbikkjene har glefset til begge sider og først og fremst mot den til enhver tid sittende regjering.

Politikeren Ramin-Osmundsen burde uansett ha lagt juristen på hylla i denne saken. En statsråd kan ha sitt på det tørre og likevel være på dypt vann.

Det første hun skulle ha gjort da spørsmålet om habilitet dukket opp, var å se inn i kamera og si: Jeg er ikke venninne med den kvinnen.