Et barn er drept i Betlehem

Blodet har tørket på Moids svarte ransel, men flekkene forteller en forferdelig historie. Om et barn som ble drept på vei hjem fra skolen i Jesu' fødeby.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Den 14 år gamle palestinske gutten var liten for alderen, ansiktet var uskyldig og øynene lekne. Han elsket fotball og drømte om å bli lege. Men mest av alt drømte han om eget rom, og fred og ro fra de to søstrene og fra lillebroren Mohanned.

- Han var en god gutt, og likte seg på skolen. Han likte å lære, gjorde alltid leksene, selv lærerne skrøt av ham, forteller moren Iman.

Stille tar hun oss med inn på rommet Moid aldri fikk flytte inn på, men som han likevel fikk etter sin død. Ømt stryker hun over ranselen, tårene kommer.

- Han ønsket seg så veldig eget rom. Vi hadde lovet ham det, men var ikke ferdige med dette huset da. Nå er huset ferdig, og vi har holdt hva vi lovet. Dette er Moids rom, her er alle tingene hans. Han er fortsatt blant oss, forteller hun.

Reiste seg ikke

Moid Jaorish var et av de første barna som ble drept da palestinerne for 15 måneder siden innledet sitt opprør mot israelsk okkupasjon.

- Han gikk på skolen klokk a sju om morgenen som vanlig. På hjemveien måtte han passere et område der det hadde vært sammenstøt mellom demonstranter og israelske soldater tidligere på dagen. De skjøt ham bare rett ned, forteller Iman.

Et øyenvitne til drapet, 26 år gamle Yasser, bekrefter overfor NTB hva som hendte.

- Det var helt rolig i området da han ble skutt. Flere barn var på vei hjem fra skolen. Plutselig skjøt en av de israelske soldatene. Moid falt om. De andre barna hørte ikke skuddet og trodde at han bare tullet. Men han reiste seg ikke opp igjen. Da jeg løftet ham var den lyseblå skjorta hans farget rød av blod, forteller Yasser.

Over 200 barn

Over 200 palestinske barn er drept av israelske soldater det siste drøye året, 49 av dem under 12 år gamle. Anslagsvis 9 000 barn er såret, hundrevis av dem er invalidisert for livet etter å ha blitt skutt med gummikledde stålkuler og skarp ammunisjon.

- Moid var ikke blant dem som kastet stein på de israelske soldat ene. Han gikk på skolen når han skulle, og kom hjem når han skulle. Han var så opptatt av leksene at faren alltid bare kalte ham doktoren, forteller moren.

Tre år gamle Mohanned vet hva som hendte med storebroren, men har likevel aldri helt forstått.

- Soldatene drepte ham, sier den lille gutten og slår seg selv i bakhodet med en lubben hånd. De første månedene ville han hele tiden ha med moren til sykehuset, fordi han trodde broren var der. Nå vil han ha henne med til graven.

- Han er redd for å gå ut, sier at soldatene kommer til å skyte ham også. Jeg forsøker å berolige ham, men hva skal jeg si. Soldatene er jo der, vi våkner om natta av helikoptrene og lyden av skudd. Vi er ikke engang trygge i vårt eget hjem, sier Iman.

Så broren forblø

Ti år gamle Sarah var selv på vei hjem fra skolen, og var vitne til at storebroren ble skutt. Hun så ham også forblø fordi de israelske soldatene nektet ambulansen å komme fram.

- Jeg var der, jeg så blodet, jeg hater dem, sier hun knapt hørbart og stirrer ned i gulvet.

Den drepte guttens far får vi ikke møte, han orker knapt å snakke med noen. Da Moid ble gravlagt måtte faren fjernes med makt fra båren, siden har han trukket seg stadig lenger inn i seg selv.

- Han arbeidet som rørlegger for israelerne, men han orker ikke lenger. Han orker ingenting lenger, jeg holder på å miste ham også, forteller Iman med fortvilelse i stemmen. Selv søker hun trøst i Koranen, og setter sin lit til Allah.

- Han valgte å hente gutten min, hva kan vel jeg gjøre. Vi må alle ofre noe for å få vårt eget land, alle palestinske hjem har snart sine martyrer. Vi kan ikke miste troen, vi kan ikke miste håpet, sier Iman.

Ikke gledesbudskap

- Moid er ikke det første barnet israelerne har drept, han ble heller ikke det siste. Når israelske barn drepes roper alle opp, når våre barn drepes hører vi ingenting, sier hun.

- Ingen gjør noe for å hjelpe oss. Det er israelern e som okkuperer oss, ikke vi som okkuperer dem. De ødelegger alt som er vårt, hvorfor er det da vi som framstilles som de skyldige, spør Iman.

Noen julefred kommer ikke til å senke seg utenfor familiens hus i flyktningleiren Aida i år heller, noe gledesbudskap tror ingen vil komme.

På Betlehems-markene der hyrdene engang gjette sine sauer ligger i dag 18 strengt bevoktede jødiske bosettinger, og i byens gater er det spor etter stridsvogner. Butikker er stengt, husfasader sønderskutt og til fødselskirken kommer få om noen tilreisende.

Hadde Josef og Maria greid å ta seg forbi de israelske veisperringene, er det ikke utenkelig at de nok en gang ville ha endt opp i en stall. Ikke fordi herbergene er fulle, men fordi de har måttet lukke sine dører for godt etter å ha stått tomme i over et år.

(Nils-Inge Kruhaug - NTB)

BETLEHEM 2001: En ultraortodoks jøde passerer en israelsk sjekkpost.