Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Nyheter

Mer
Min side Logg ut

Et best mulig liv

FRANKFURT AM MAIN (Dagbladet): Undringen lyste i ansiktene til sosialminister Magnhild Meltveit Kleppa og hennes delegasjon under besøket på institusjonen Eastside. I en nedlagt fabrikk har 150 tunge rusmisbrukere fått et slags hjem og et tilholdssted der de lever på egne premisser. Bør vi ikke lage noe liknende i Norge?

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Eastside er ingen institusjon i norsk forstand. Det likner et Blitz-hus, dekorert med grafitti, psykedeliske motiver og depresive slagord. Soverommene har standard som våre nedlagte herberger, og forholdene i kafeen og i verkstedene er enkle og røffe. Norsk arbeidstilsyn og helsemyndigheter ville trolig stengt stedet. Her er de forbudt å omsette narkotika, men lov til å sette «skuddet» sitt. Den som før sov i en trappeoppgang, har en varm seng. Den som før nesten ikke spiste, får mat. Ingen må arbeide. Men den som vil arbeide litt, får lønn stor nok til å finansiere rusmisbruket med sosialhjelpspengene og lønna, og slipper å ty til kriminalitet og prostitusjon. Her er metadonprogram, leger, sykepleiere og sosialarbeidere.

  • Hjemme er det politisk enighet om at «noe må gjøres» for å hindre de mange overdosedødsfallene og bedre de narkomanes livsvilkår. Derfor er sosialministeren på studietur i Tyskland og Frankrike. Frankfurts satsing på lavterskeltilbud som Eastside har gitt resultater. Overdosedødsfallene har sunket dramatisk og helsetilstanden blant de narkomane er blitt mye bedre. Kriminaliteten er mindre og byens øvrige befolkning føler seg tryggere. Men som trinn på veien mot rusfrihet har lavterskeltilbudene fungert dårlig. Bare fire prosent av de 2000 misbrukerne som har bodd eller hatt dagtilbud på Eastside, er formildet videre til behandlingsapparatet.
  • Oslo står i dag i samme situasjon som Frankfurt og andre storbyer sør i Europa gjorde for noen år siden: En stor gruppe mennesker har gått på tunge stoffer så lenge at de er nedslitte fysisk og psykisk. Narkotikaen er lettere tilgjengelig og billigere enn noen gang. Politiet har jaget de narkomane gjennom hele sentrum. Skal de fortsatt jages, blir det utenfor bryggekanten i Bjørvika, eller tilbake til Slottsparken, der de først holdt til. Vi har erfart at det er langt vanskeligere enn vi trodde å få tunge misbrukere til å slutte med stoff. Og vi har oppdaget at en del holder misbruket sitt skjult helt til de dør av en overdose.
  • Skal sosialpolitikernes viljeserklæringer settes ut i praktiske tiltak som monner, forutsetter det en endring i holdningen til de narkomane. At mange av de kjente misbrukerne lever så elendige liv, har oppfylt myten om at dette er et problem som ikke gjelder «oss», bare de nederst på den sosiale rangstigen. Og vi har brukt deres elendighet som et skremselsbilde av hva narkotika fører med seg: Først litt hasj og så ett skudd heroin, og du står tynn og bleik og svaier ved nedgangen til T-banen. Men slik er det jo ikke. Det finnes stoffmisbrukere i alle samfunnslag. Noen klarer å ro seg i land, mens andre holder misbruket skjult i flere år før de mister kontrollen. Og for mange er stoffmisbruket først og fremst et symptom på at livet som «nykter» er for vanskelig.
  • Norge har flere behandlingsplasser for rusmisbrukere i forhold til folketallet enn noe annet land. Det er trolig nok. Det er ettervernet som må styrkes, og vi må ta konsekvensen av at mange aldri vil bli rusfrie. De som ruser seg må få hjelp på sine egne premisser, slik at de kan nyttiggjøre seg hjelpen og få et bedre liv.
  • I dag deler helsepersonell ut gratis sprøyter, men snur ryggen til når sprøytene settes på hospitsrom, toalett eller i portrom. Om pulsen stopper, kommer helsevesenet de narkomane til unnsetning. Hvorfor ikke gi dem en mulighet til å sette sprøytene under tilsyn og i trygge omgivelser, når vi vet det kan redde liv? Og hvorfor først tilby metadonbehandling med hjelp til å normalisere livet først etter ti års tungt rusmisbruk og etter flere mislykte behandlingopplegg?
  • De narkomane er som oss. De har behov for å leve et best mulig liv.