Et bukkeritt

Ibsen-komiteen har holdt tømmene stramt, og lagd et program som samler alle verdens Ibsenbyer til ett rike.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

LA OSS SI du er en eksentrisk, kulturinteressert millionær med eget privatfly, som akkurat i kveld kunne tenke deg å se en Ibsen-forestilling. Da har du seks forskjellige å velge mellom, rundt omkring i verden. Fredag har du tolv. Henrik Ibsen har sin egen kalender, der det er premiere annenhver dag. Man kan derfor spørre seg om han virkelig trenger et eget år, slik Ibsenkomiteen 2006 legger opp til. Når vi skal feire dikteren i 365 strake dager, må året inneholde noe mer enn en rekke gode forestillinger, siden de altså oppstår fint av seg selv.Derfor var det godt å høre Ibsen-komiteen legge fram et program i går, som både var konkret og løftet blikket mot en høyere himmel. Bentein Baardson og hans stab har som ambisjon å gå inn i smertepunktene i Ibsens diktning. De vil endre vårt forhold til Ibsen, ved å hente inn tolkere fra land der Ibsens ord stadig blir sensurert, fordi de brenner.

DERMED KAN VI vente oss en strøm av Nora\'er, Hedda\'er, byggmestre og folkefiender. Felleseie i verdensformat, som Baardson kaller dem. De vitner om at samfunnsrefseren Ibsen fortsatt svir i kulturkonflikter som omhandler ytringsfrihet, kvinners stilling, overgrep mot barn, forretningsmoral og dobbeltmoral. Ifølge Ibsen-forsker Toril Moi pågår det for tida en singalesisk frihetskamp, direkte utledet av «Fruen fra havet». Det viktigste Ibsen gjorde for sitt eget land, var kanskje å forlate det. Før vi eksporterer Ibsen må vi derfor importere ham. Målet, sier Baardson, er intet mindre enn å få folk i Norge til å tenke stort.

Artikkelen fortsetter under annonsen

MEN IKKE ALTFOR stort, for da går det med oss som med danskene. De frekke danskene som kritiserte Ibsenkomiteen for å tenke for smått i vår, der de satt med sine 230 millioner kroner og innleid PR-byrå til H.C. Andersen-jubileet og lo i København. Danskene trådte til med enorme arrangementer, toppet med en popkonsert i Parken, der billettsalget gikk usedvanlig treigt. Andersens eventyrfigurer skulle sprette fram mellom Robbie Williams og Tina Turner. Det ble sløst bort midler på halvskrevne stykker, filmer som aldri ble noe av og en ufullendt opera. Men kritikerne påpekte at de aldri klarte å finansiere en ny oversettelse av verkene til engelsk. Ibsen-året blir det motsatte, med femtenbinds-utgaven av Ibsens stykker, fulgt av like mange bind med kommentarer, som en grunnstein i prosjektet. Tina Turner kommer ikke. Men det gjør Vanessa Redgrave og Isabelle Huppert, som begge i det minste har spilt Ibsen.

IBSEN ENDER gjerne som lokaliseringsdebatt i Norge. Oslo, Skien og Grimstad har tviholdt på hver sin stol fra Ibsens salong, og nektet å sette seg ved samme bord. Ibsen-komiteen har vært kloke nok til å sørge for markeringer i alle de tre byene, pluss Bergen og det selvutnevnte Vågå, der Peer Gynt-stevnet årlig trekker tusenvis av folk. Vår fremste innendørsdramatiker blir forøvrig stadig hyppigere utendørsteater. Nordmenn får aldri nok av diktning langs fjell og fjord: Nå blir det «Brand» i steinbruddet ved Fjæreheia, «Peer Gynt» i et fossejuv og på Hurtigruta, en «dannelsesreise» på Telemarkskanalen og «Terje Vigen» som regatta - der båtene kappror mot den ytterste, nøgne ø. Og altså: «Peer Gynt» foran sfinxen i Egypt, stedet der den norske folkesjela fikk det ubehagelige spørsmålet: Hvem er du?

DET BLIR i det hele tatt mye Peer Gynt, dette nasjonaleposet som overraskende nok er blant Ibsens mest spilte stykker, også internasjonalt. For nordmenn er det stykket vi bruker for å forklare oss selv, historien om bygdetullingen som ble verdensmester, men måtte hjem for å forsones med seg selv. «Det går an å tenke stort i et lite land», heter det som en gjenlyd i reklamefilmen for Hydro. De takket likevel nei, da NHO-sjef Finn Bergesen ringte og ba om penger til Ibsenåret. Bergesen uttrykte så sent som i forrige uke skuffelse over at ikke flere norske bedrifter ville bidra. Men med Tine og DnBNOR i spissen klarte komiteen likevel å hoste opp 34,5 millioner, like mye som statens bidrag. Det er første gang et stort, nasjonalt kulturløft har oppnådd dét. Målet med året er langsiktighet. Når det hele er over, og Ibsenpremierene på verdensbasis er tilbake på sitt stabile nivå rundt tre i uka, skal det være begynnelsen på en bedre kulturforvaltning av Ibsen fra oss som har arvet ham.