Et bygdeslagsmål

Telia/Telenor har demonstrert for en hel verden at det ikke er et industriselskap, men en ny ramme om en evig nasjonal krangel. Helt grunnleggende spilleregler er uavklarte. Tilliten mellom topplederne i det fusjonerte selskapet er borte. Politikere og ansatte heier fra sidelinja, godt hjulpet av mediene. Spørsmålet om hvilke regler som gjelder for styret, skal til voldgift i dansk rett. Burde kanskje styrefunksjonene overlates til den internasjonale domstolen i Haag?

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Etter de siste dagers runder om selskapet tyder alt på at det verken er klokskap i styringen eller ryddighet i begrepene, og alle reaksjoner passer perfekt inn i de nasjonale karikaturer og den selvforståelse vi har på hver side av Kjølen: Styreformann Jan-Åke Kark er den glatte, lett hovne storsvensken som taler om harmoni der han utøver brutal svensk makt. Konsernsjef Tormod Hermansen gir en journalist et landsens spark i baken. Det fikk han nok folkelig applaus for, men han lever ikke opp til den hemingwayske mannlige dyd om «grace under pressure», og hans hode forlanges nå på et svensk fat. Den sindige nestleder i styret, trønderen Arnfinn Hofstad, viser en bondeful mangel på diskresjon om styrearbeidet, og statsråd Jostein Fjærvoll demonstrerer oppblåst usikkerhet som understreker at han er langt fra situasjonens herre.

  • Fusjonen mellom Telia/Telenor er en stor idé som har muligheter i seg for både de norske og de svenske eierne. Nå henger den i en tynn tråd. Svenskene har nok sett for seg en ny vår som økonomisk og industriell stormakt i Østersjø-regionen og har villet bruke det fusjonerte selskap for dette formålet, Norge er mer vestvendt, men har, om enn på et beskjedent nivå, fanget noe av framtida, ikke minst på mobilområdet. Telia/Telenor skulle bli en stor aktør på det europeiske markedet. Det er også der de store konkurrentene befinner seg. Det er dem kreativitet, industriell vilje og forretningsmessig makt skal brukes mot, ikke innad.
  • Det er dette den svenske styreformannen Jan-Åke Kark ikke har skjønt. En styreformanns første bud er å utjevne motsetninger i et styre, ikke opptre som fraksjonsleder som bruker list, krokveier og utro tjenere i korridorene til å banke igjennom saker som splitter styret på midten. Han har ikke forstått at i alle selskaper må det tas hensyn til mindretallseieren for å få suksess. Det merkelige er at svenske kommentatorer og medier, som ellers påberoper seg forretningsmessig innsikt, ikke har sett dette. Men så bunner jo også de svenske holdningene i det nasjonale, akkurat som de norske. Svenskene vil bare ikke innrømme det. Det er ellers bare siviløkonomer og Dagens Næringsliv som ikke forstår den nasjonale dimensjon i forretningslivet.
  • Sveriges store problem i forhold til Norge er at landet har vært så stort at det klarer å opprettholde en illusjon om å være selvtilstrekkelig, mens vi nordmenn er så små at vi går med lua i handa, også etter at vi fant olje og fikk penger på bok. Men denne holdningen har lurt svenskene ved en rekke anledninger. Det har vist seg at vi har slått dem i forhandlinger, og det som er skjedd med Telia/Telenor minner om unionsoppløsningen i 1905. Da det så ut til at saken skulle bli løst gjennom forhandlinger, grep plutselig statsminister Erik Gustaf Boström inn med sine lydrikepunkter, og tente en brann i Norge, og unionen ble oppløst med en bisetning. I Telia/Telenor-fusjonen greide norske forhandlere å få til fordelingen 60- 40 til tross for at det saklig sett burde vært 67- 33. Men så kommer lydrikepunktene fra Kark: Det er svensk aksjelov som gjelder, ikke fusjonsavtalen. Jussen brukes etter forgodtbefinnende nå som i 1905. Da må det bli krise.
  • Hvis det skal bli noe av fusjonen, må det utvises mer klokskap i selskapets ledelse. Finnes det muligheter for slikt etter det som nå er skjedd? Styreleder Jan-Åke Kark kan ikke få annet enn stryk i politisk forståelse selv om han sikkert får S i forretningsmessig maktbruk. Men hans oppgave er ikke å provosere norsk nasjonalisme, men å dempe både den og den svenske. Både han og Tormod Hermansen burde ha lært seg å vise respekt for framtidas muligheter i fusjonen, ikke de nasjonale følelsene. I motsetning til i 1905 kan de ikke påregne hjelp fra noe politisk lederskap. For nå er det ingen Michelsen verken på denne eller den andre siden av Kjølen.