Et delt Makedonia

En fredsavtale er undertegnet i Makedonia. Men den etniske rensingen er allerede kommet så langt at landet trolig vil forbli splittet.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

FORRIGE FREDAG ble ti makedonske soldater begravd i den sør-makedonske byen Prilep. Den dagen var det ikke lett å være albaner i denne byen, og det vil det heller ikke bli i framtida. For de makedonske soldatene ble drept i et bakholdsangrep fra albanske geriljasoldater. Slikt blir ikke glemt.

Mens NATOs generalsekretær lord Robertson beskrev undertegningen av fredsavtalen som «et bemerkelsesverdig øyeblikk», ser situasjonen på bakken helt annerledes ut. Etter seks måneder med væpnede konflikter mellom makedonerne og albansk gerilja, må det etniske kartet tegnes på nytt igjen. For nå pågår det etnisk rensing - fra begge parter.

TRADISJONELT HAR albanerne vært i flertall i nordlige og vestlige områder av Makedonia. I mange landsbyer har befolkningen vært blandet. Slik er ikke situasjonen i dag. Store områder er blitt rent albanske. I andre deler av Makedonia er tendensen den stikk motsatte. Albanere flytter eller blir tvunget ut av den makedonske majoriteten.

Slaviske makedonere og albanere har tradisjonelt levd side om side i Makedonia. Selv om albanerne i mange år følte seg diskriminert, kom det ikke til konflikter, slik vi opplevde mange andre steder på Balkan. Kosovo-krigen våren 1999 forandret dette bildet. Titusener på titusener av albanske flyktninger strømmet til Makedonia fra Kosovo, og de slaviske makedonerne følte seg truet. Bedre ble det ikke etter at NATO kastet de serbiske militære ut av Kosovo. Den albanske triumfen der fikk en spredningseffekt både til Presevo-dalen i Serbia og til det nordlige og vestlige Makedonia, ikke minst langs grenseområdene til Kosovo. Snart begynte ryktene å gå om at albanerne i Makedonia med hjelp av albanske Kosovo-veteraner var i ferd med å bygge opp en ny geriljastyrke.

HVORDAN DEN etniske rensingen begynte, er litt uklart, men det startet i det små. I slutten av februar var jeg på reportasjetur i Kosovo og møtte en av de første albanske flyktningfamiliene fra den makedonske landsbyen Tanusevci, på albansk kalt Tanushe. Flyktningene fortalte at de var tvunget vekk av makedonske soldater. Bakgrunnen, som de ikke fortalte så mye om, var at den albanske geriljaen UCK var aktiv i området. Etter hvert flyktet tusenvis av albanere fra Makedonia til Kosovo - før UCK ble sterkere militært og slo tilbake. Landsbyer som Tanusevci ble erobret av geriljaen, og så måtte makedonere i området flykte. Rollene var byttet om, på ekte balkansk vis.

I løpet av de siste månedene er forholdet mellom albanere og makedonere blitt stadig forverret. I takt med økte voldshandlinger på begge sider, har tidligere vennskap og naboforhold gått i oppløsning. Ikke minst har den psykologiske siden av propagandakrigen hatt sin tilsiktede virkning. Jeg så et typisk eksempel i byen Tetovo i slutten av mars, da to sivile albanere ble skutt ned og drept av makedonske militære ved en sjekkpost. Både tv- og avisbilder viste at en av de to drepte holdt en granatliknende gjenstand i handa. Albanerne hevdet at det dreide seg om en mobiltelefon. På et av Dagblad-fotograf Tore Bergsakers bilder kunne man se at det kom røyk fra en slags lunte. En våpenekspert i KFOR slo fast at det dreide seg om en eldre type håndgranat brukt av det jugoslaviske forsvaret - med en lunte til å tenne på. Tross billedbevisene, går den albanske versjonen fremdeles ut på at de to albanerne i Tetovo ble brutalt myrdet fordi den ene hadde en mobiltelefon i handa.

DEN ETNISKE RENSINGEN pågår i et velkjent mønster. Folk blir truet, hus blir brent, kirker eller moskeer ødelagt. Når sivile fra den ene parten flykter fra kamphandlinger, sørger den andre parten for å plyndre husene deres så de ikke skal komme tilbake. Når makedonske soldater fra Prilep blir drept, hevner makedonerne i byen seg på sine albanske naboer.

Ofte begås den etniske volden på lokalt plan av folk ofrene kjenner. Det gjør at det blir enda vanskeligere å kunne leve sammen igjen i framtida.