Et drag av frisk luft

Krigerkulturen i Det hvite hus fikk et skudd for baugen av egne spioner som omsider rettet ryggen, skriver Halvor Elvik.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

NASHUA, NEW HAMPSHIRE (Dagbladet) Presidenten lød som et trassig barn som var tatt på fersken: «Hør her, Iran var farlig, Iran er farlig, og Iran vil være farlig i framtida hvis landet har kunnskapen som trenges for å lage et atomvåpen».

Men det er riktig at ingen kan være hundre prosent sikre på beslutningsprosessene i det lukkete prestestyret i Teheran. John Bolton, for eksempel, tar som vanlig alt i verste mening og sier at de nye etterretningsopplysningene kanskje bare betyr at Iran er blitt flinkere til å skjule sine hemmeligheter.

Det er slik den paranoide krigerkulturen i Det hvite hus til George W. Bush kommer til uttrykk. Den er ikke ny. Amerikansk historie er pepret med nifse episoder der krigere har villet trekke av først og spørre siden.

Flygeneral Curtis LeMay ville bombe Cuba under Cuba-krisen og nokså sikkert ha utløst en atomkrig. John F. Kennedy måtte ha hjelp av broder Bobby for å holde hodet kaldt og generalen i sjakk.

Men Bill Clintons siste utenriksminister, Madeleine Albright, var en annen som gikk varm under topplokket. Daværende forsvarssjef Colin Powell skriver om hennes gung-ho holdninger til konfliktene på Balkan da hun spurte hva USA skulle med alle sine vindunderlige væpnete styrker hvis de ikke kunne brukes til noe.

Det var mens den såkalte Powell-doktrinen utviklet under Den første Golfkrigen under Bush den eldre, fortsatt var gjeldende. Doktrinen var grunnfestet i Powells egne erfaringer fra Vietnam om nødvendigheten av ha en bred koalisjon og en overveldende militær styrke til å gjennomføre et avgrenset, militært oppdrag med en klar plan for innsatsens avslutning.

Donald Rumsfeld kastet vrak på denne tenkningen og mente at krigen i Afghanistan var avsluttet da landet «slapp opp for mål» som amerikanske fly kunne bombe, og etter at Taliban oppga Kabul uten kamp og forflyttet seg til Pakistan. Heit i toppen var han klar til å invadere Irak med kun et ekspedisjonskorps. Han fikk grønt lys av Bush til å avsette general Eric Shinseki som sa at det ville være nødvendig med det tredoble antall soldater for å okkupere Irak. Det er blodig ironisk at kritikken mot Irak-politikken nå er dempet etter at Bush trappet opp de amerikanske styrkene der med 30 tusen soldater for å sikre Bagdad.

Den politisk kraften bak Bush-katastrofene ser ut til å ha vært visepresident Dick Cheney. Han er en slags Richard Nixon i bunkersen, edru, men enda tyngre til sinns med et syn på verden som et livsfarlig sted.

I front har den velmenende lettvekteren George W. Bush stått med sin egenerklæring om at til sjuende og sist er han «den som bestemmer». Til Bob Woodward sier han at som president trenger han ikke «forklare» hvorfor han gjør det han gjør. Han går til sin far i himmelen og finner styrke der.

George Tenet ble sittende som sjef for CIA da Bush tok over etter Clinton. I vår kom Tenet med en bitter bok om hvordan han sto under press fra Det hvite hus for å levere etterretningsmateriale som kunne brukes til å begrunne invasjonen i Irak.

Amerikanske spioner forutsettes å formidle den sanneste, sikreste og mest nøkterne versjon av de etterretninger de klarer å skaffe seg, uten politisk styring. Men slik har det kanskje aldri vært. Noen ganger er presset kommet fra Det hvite hus, noen ganger innenfra CIA. Og i en lang periode påvirket skaphomsen J. Edgar Hoover klimaet fra sitt kontor i FBI der han i safen oppbevarte drittpakkene som han hadde samlet om alle han trengte å ha tak på. I en lang periode var CIAs Sovjet-etterretning forurenset av den forskrudde James Jesus Angelton. Filmen «Den gode hyrde» er basert på deler av hans livshistorie.

Det gikk som et drag av friskt luft gjennom det internasjonale samfunn da de 16 amerikanske spionorganisasjonene mandag ettermiddag kom med sin forsinkete vurdering av Iran, bestilt av Kongressen og planlagt offentliggjort i vår, men utsatt. Og offentliggjort fordi dens konklusjoner var i strid med den forrige, fra 2005, da Bush og Cheney nettopp hadde vunnet gjenvalg for en ny periode etter en valgkamp som skremte vannet av velgerne med en apokalyptisk framstilling av den skjebnekampen Bush utkjempet.