Et drap måtte til

Et meningsløst drap på en glad, populær 15-åring måtte til for å samle nasjonen i 2001.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

I LANGE PERIODER føles det som om vi er lobotomert som samfunnsmennesker. Vi lar oss sjelden opprøre over annet enn bensinpriser. Sosialmedisineren Per Fugelli fortalte treffende i et sommerprogram for et år siden at den eneste knyttneve han hadde sett i det siste var på en plakat på en svensk flyplass: «Taxfree - värd att kämpa för!» Tidsånden tilhører enkeltmennesket. Vi strever alle etter å oppnå den private lykke og har nok med det. Vi klager på skatten og tiljubler de rike. Vi glemmer Arne Garborgs kloke ord om at penger ikke løser alle våre problemer, at vi kan kjøpe «mat, men ikkje mathug, dropar, men ikkje helse, moro, men ikkje glede, kameratar, men ikkje venskap, gråe hår, men ikkje ære, rolege dagar, men ikkje fred».

SÅ SKJER ET DRAP. Et grusomt drap. På en glad, populær 15-åring, med mørk hud. Begått av mennesker som dyrker dødens symboler, men som synes tabubrudd ikke er nok. De måtte drepe for at deres hat mot samfunnet skulle få utløp. Det kunne vært hvem som helst med mørk hud som var ute, der og da, den kvelden. Det ble Benjamin. Hans liv måtte til for å samle nasjonen i 2001. I går gikk vi i titusentall i sorg og sinne i fakkeltog mot vold og rasisme. Var det et forsøk på å skremme bort onde makter? Var det en demonstrasjon på vår avmakt? Var det en avlat for egne unnlatelsessynder? Poserte vi politisk korrekthet, en avsky alle føler overfor slike gjerninger, sikkert også de som en gang blir dømt for drapet? Søkte vi sammen i redsel? Hadde det noen hensikt?

Ikke hvis formålet er å bekjempe nynazismen, mener historikeren Hans Fredrik Dahl. Snarere gir den samfunnets utgrupper næring. Kanskje har han rett i det. Som pyromaner får tilfredsstillelse av å se flammer, får naziungdommer bekreftelse på sin eksistens i lysskjæret av gode borgeres fakler. I stedet for å brennemerke nynazistene som djevler, burde vi behandle dem som mennesker, med toleranse og empati, sier Dahl, men overhøres av langt flere enn han provoserer.

GÅRSDAGENS FAKKELTOG var mer enn en protest mot nynazisme. Den var et kraftfullt oppgjør med hverdagsrasismen og grumsete holdninger. Folk går ikke med fakler uten at det brenner i hjertet. Og hjertet kjølner ikke like fort som fakkelen. Ikke for de mange tusen menneskene som deltok. For dem var gårsdagens massemønstring en historisk hending. Og de bidro til at demonstrasjonene ble historiske i sitt omfang. De må ha satt et støkk i alle som lefler med menneskefiendtlige ideologier eller driver en politikk som gir næring til fremmedfrykt. I Oslo var Youngstorget fullt. Tusenvis av mennesker kom ikke inn. Alle tilstøtende gater var proppfulle av mennesker. Gårsdagens massemønstring var større enn alle 1. mai-feiringer i nyere tid, den var større enn alle protesttog mot norsk EU-medlemskap. Bare i Oslo var 40000 ute i gatene. Unge og gamle, foreldre og barn.

SJELDEN HAR en demonstrasjon mobilisert så mange skoleungdommer. De bør vite hvilken makt de har, og hvor avhengig makthaverne er av dem. De er framtidas velgere. De kan velge å bli engasjert eller vende partiene ryggen. Benjamins egne venner fra fritidssenteret på Holmlia sa det slik før toget: «Hvis vi går i toget, viser vi ved handling hva vi står for, og at vi ikke er som politikerne som bare prater.» «Fakkeltogene knytter en aktiv handling til en holdning. Det forplikter,» sier politikeren, SV-leder Kristin Halvorsen. Vi håper hun har rett. Statsminister Jens Stoltenberg sa i sin tale på Youngstorget at kniven som drepte Benjamin, skar en flenge i det verdigrunnlaget vårt samfunn er bygd på. Han lovet å ta alle tilgjengelige midler i bruk i kampen mot rasismen. Vi tar ham på ordet. Vi forventer gode skoler, gode oppvekstvilkår, opprusting av ungdomstiltak, og framfor alt en politikk som gir ungdommen tro på framtida. La det ikke bli med velmenende handlingsplaner. Dem har vi nok av.