Et dristig valg

Obama er overbevist om at han kan vinne over McCain uten maksimal støtte fra Hillary Clinton og hennes tilhengere, skriver Halvor Elvik.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

DENVER, COLORADO (Dagbladet) Joe Biden endte på en svak femteplass i Iowa i vinter og trakk seg fra sitt andre forsøk på å bli nominert som det demokratiske partiets presidentkandidat. Han stilte også opp i 1988, og det gikk like dårlig.

Han er valgt til Senatet fra Delaware som bare har tre valgmannsstemmer og som alltid stemmer demokratisk. Han har en tragisk og medrivende livshistorie, kommer fra arbeiderbakgrunn i Pennsylvania og er en av Senatets best likte veteraner med et stort smil og godt humør. Han har ledet justiskomiteen og leder nå utenrikskomiteen, men har tilbrakt 36 år i Kongressen som i dag står like lavt i velgernes øyne som president George Bush.

Hillary Clinton fikk like mange stemmer i nominasjonsvalgkampen som Barack Obama, drøye atten historiske millioner, men ble aldri seriøst vurdert som visepresidentkandidat av Barack Obama og hans rådgivere.

I debatten etter at Barack Obama valgte sin makker på lørdag er det et munnhell at «det ville aldri ha gått med Hillary».

Etter nominasjonsvalgkampen hadde Hillary Clinton en massebevegelse i ryggen og en formidabel valgkamporganisasjon med mange hundre tusen frivillige aktivister og valgkampmedarbeidere fra andre aldersgrupper og sosiale og økonomiske lag enn Obamas egen. Ved å velge henne til makker på stemmeseddelen, kunne han kombinert to komplementære valgmaskiner til en formidabel enhet.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Likevel var Barack Obama ikke interessert. Han valgte Joe Biden som strandet for andre gang i aller første runde av mangel på folk, penger og velgere.

Det betyr at Barack Obama og hans medarbeidere er overbevist om at de ikke trenger maksimal og gjennomorganisert støtte fra Hillary Clinton og hennes tilhengere for å vinne over John McCain. At det holder at hun taler til landsmøtet og sine tilhengere i morgen og på enkelte valgmøter i ukene som kommer, uten å være tettere knyttet til Obamas kandidatur.

Det må også bety at Barack Obama og hans allierte som Nancy Pelosi i Representantenes Hus, Harry Reid i Senatet, Howard Dean i partiet og Al Gore i bakgrunnen er overbevist om at Barack Obama både kan vinne valget foran John McCain, og samtidig avslutte Clinton-epoken i det demokratiske partiet.

På åpningsdagen for landsmøtet som holdes i Denver i delstaten Colorado ved foten av Rocky Mountains der John McCain leder i meningsmålingene, virker det som høyt spill.

Den første «oktober-overraskelsen» i denne presidentvalgkampen kom allerede i august da Georgias president Mikheil Saakashvili sendte sine USA-utstyrte soldater inn i utbryterrepublikken sør-Ossetia. Resultatet var det forutsigelige at statsminister Vladimir Putin beordret sin protegé, president Dimitri Medvedev, til å sende store russiske styrker inn i Georgia.

Hvordan dette kunne skje uten at verken Det hvite hus, Pentagon, CIA eller utenriksdepartementet var i stand til å stoppe Saakashvilis militære eventyr, blir det opp til Seymour Hersh å avsløre om noen måneder eller år. Her er det nok å slå fast at det ble noen dårlige uker for Barack Obama som ferierte på en privat sandstrand på Hawaii mens John McCain dominerte på fastlandet med antirussisk krigersnakk. Utslagene på medienes meningsmålinger, og sikkert på kandidatenes egne, viste at Obama hadde akutt behov for en makker med utenrikspolitisk tyngde.

På lørdag smatt senator Joe Biden rett inn i rollen som Obamas politiske pitbull og gikk rett i strupen på John McCain som er hans venn og kollega i Senatet gjennom flere tiår. «Bush-McCain» kalte Joe Biden den politikken som landet ikke må få mer av. Det slår an hos Obamas tilhengere, og oppfattes av McCains som en fornærmelse.

Det avgjørende er hva velgerne i midten tror.

USA er på vei inn i et økonomisk tilbakeslag. Bensinen er dyr. Boliglånsmarkedet er fortsatt nær sammenbrudd. Krigen i Afghanistan går dårlig og situasjonen i Irak er ustabil. President Bush er upopulær, og 80 prosent mener at landet er på feil kurs. Likevel vil like mange stemme McCain som Obama når meningsmålerne spør. Det tyder på at det ikke er nok til å vinne valget bare å gi McCain skylda for det Bush har gjort.

Det blir et fire dager langt jublende galehus i Denver med en spektakulær avslutning på en fotballbane foran minst 70 tusen jublende Obamatilhengere.

Men under gnager frykten for at stadionjubel ikke holder når én og én velger gjør sitt valg i eget stemmeavlukke i november.

Dersom Obama vinner, blir han geniforklart. Da er partiet hans og Nancy Pelosis, mens Clinton er historie. Men taper han, blir han idiotforklart fordi han ikke sikret seg maksimal støtte da han hadde muligheten.

Og Bill Clinton vil fortsatt være partiets formelle leder.