Et ekte kranium. Eller?

Ekte skuespillere gir seg aldri. Noen strekker det enda lenger.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

DA SKUESPILLEREN, komikeren og improvisasjons-guruen Del Close lå for døden med lungeemfysem på et sykehus i Chicago i 1999, visste han at hans karriere på ingen måte var over. I sin siste vilje testamenterte han nemlig sitt kranium til Goodmans Theatre i byen, til bruk i alle de skuespill som krevde en skalle på scenen.

Del Close var ingen smågutt, verken i livsstil, som komiker eller som teaterlærer. Blant sine elever hadde han Bill Murray («Lost in translation») og Mike Myers (Austin Powers).

Men Close hadde slett ikke stjernenykker. - Jeg godtar alle roller som passer - om det så bare er en ørkenscene mot en sulten gribb, fortalte han teatersjefen før sin død, i følge the New Yorker. Men drømmen var selvsagt den store rollen for ethvert teaterkranium: Rollen som skallen til narren Yorich i gravscenen i Hamlet, den Hamlet så alvorstungt holder i sin hånd.

VED EN HØYTIDELIG overrekkelse mottok Goodman-teatret skallen til den avdøde skuespilleren, og selv om Hamlet-rollen lot vente på seg, fikk han noen ikke ubetydelige roller: Han var kraniet i en oppsetning av Tom Stoppards «Arcadia», han var med på en oppsetning av Shakespeares «Pericles», og fikk også tid til en mindre rolle i «Jeg er min egen kone». Han ble ikke slaktet i noen av sine rolletolkninger. Han var så pålitelig som bare et kranium kan være.

Men så begynte ryktene å svirre. Var det virkelig Del Close som leverte disse hudløse karaktertolkningene? I juli i fjor stod en avslørende artikkel i Chicago Tribune. Der ble det påpekt at skruene som holdt kraniet sammen var rustne. Dessuten hadde kraniet hull i hodet, slik det ville hatt hvis det tidligere var brukt i undervisningsøyemed. Dessuten, og mest mystisk: Skallen hadde elleve tenner. Del Close brukte gebiss.

ETTER NOE FRAM OG TILBAKE tilstod Charna Halpern, Del Close partner i show-biz. Skallen teatret fikk var nærmest å betrakte som en stand-in. - Jeg prøvde å få sykehuset til å kappe av hodet, men de bare lo, fortalte hun The New Yorker. Deretter prøvde hun å få patolog-foreningen interessert. Hun tilbød dem Del Close kropp til forskning, for der kunne de studere effektene av både røyking, alkohol, kokain og heroin på komikerens hjernesubstans. Alt hun ville ha var kraniet. Men patologene nektet. Kort sagt, i vår tid er det slett ikke enkelt å skape lik om til kranier. Alle som ble spurt avslo, til sist nektet også sykehuset å oppbevare liket lenger. Motstrebende måtte hun gå med på å la Del Close kremeres.

MEN, SOM DET HETER, the show must go on. Dermed shoppet Halpern et kranium som lignet Del Close i en medisinsk brukthandel, og overrakte stuntmann-skallen med stort seremoniell til teatret, etter først selv å ha trukket ut de fleste, om ikke alle tennene. Det er tungt arbeid å trekke tenner, så de innerste fikk stå.

Kraniets karriere gikk deretter strålende, helt til en skeptisk gravejournalist i Chicago Tribune begynte å telle jeksler. Og skulle finnes en avdeling i det hinsidige for skuespillere, kan man være trygg på at Del Close ler en tannløs latter der. Og teatret lover at skallen fortsatt skal få roller, selv om de ikke vet om han har tidligere kunstnerisk erfaring.

 TO BE OR NOT TO BE:  Skuespilleren Del Close ville fortsette i jobben, etter sin død, og donerte sin skalle til teatret. Teatersjef Robert Falls tok imot. Men så begynte patologene å lage vanskeligheter. Foto: Scanpix
TO BE OR NOT TO BE: Skuespilleren Del Close ville fortsette i jobben, etter sin død, og donerte sin skalle til teatret. Teatersjef Robert Falls tok imot. Men så begynte patologene å lage vanskeligheter. Foto: Scanpix Vis mer