Et enklere Norge

Folket ønsker endringer som fører til enklere hverdag og bedre velferd. Folket er lei politiske løfter; de opplever det motsatte av det de loves: tiltagende byråkratisering, nye avgifter på toppen av alt annet og sommel på viktige velferdsområder.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Byråkrati, avgifter og sommel er hovedsaker for folket, bensin og diesel er dråper som nører bålet. Et bål som fyres av sterke særinteresser, fra lastebileiere via luftens baroner til oljeselskaper, som alle holder på å konkurrere hverandre ihjel og helst ser at fellesskapet tar regningen.

Byråkratiet

Arbeid i offentlig sektor er i ferd med å utvikle seg til et «svarteperspill», og det er politikernes skyld!

Velmenende og reguleringsglade politikere produserer lover i økende tempo, uten særlig viten om praktiske konsekvenser. Toppen hittil er prestert gjennom ny plan- og bygningslov, som har gjort hverdagen til et helvete for utbyggere og tekniske etater. Vanlige husbyggere får månedslange forsinkelser og ekstraregninger på 60- 70- 80000 kroner for å få gjennom en alminnelig byggesøknad. Underbetalte kommunale ingeniører og arkitekter er så skrekkslagne ved tanken på feiltolkninger ved utøvelse av praktisk skjønn (lokalavisene ligger jo alltid på lur ved nabokrangler), at de blir overbyråkratiske paragrafryttere - for å være på den sikre siden.

Og alt dette er resultat av at politikerne, velmenende nok, laget en lov som skulle gi uvitende husbyggere bedre beskyttelse.

Lovpriser

Et nytt eksempel er finansavtaleloven, som passerte Stortinget i juni 1999. Alle politikerne, fra Frp til SV, lovpriste loven, bokstavelig talt, fordi den skulle beskytte oss alminnelige forbrukere mot overmektige finansinstitusjoner. Resultat? For å beskytte seg selv mot å bli sittende med svarteper i en konfliktsituasjon, har vi fått bunker med avtaler med liten skrift, utarbeidet av finansinstitusjonenes jurister, med forbehold som likevel plasserer skylda hos oss intetanende kunder, når noe går galt. Og kostnadene ved dette fremskrittet havner hos, ja, gjett hvem? Det er bare å se på gebyrenes vekst.

Artikkelen fortsetter under annonsen

De nye avgifter

De grønne skattene, som skulle lede til at folket og bedriftene endret atferd i mer miljøvennlig retning, blir forsøkt lurt inn uten at skattene på arbeidsinntekt blir redusert tilsvarende. Jeg forstår godt at den del av folket som tror på ideen om «Grønne skatter», opplever dette som svik. Flertallet av politikere ser seg imidlertid som forsvarere av etablerte særinteresser, og ethvert forsøk på omfordeling må nødvendigvis føre til at noen mister opparbeidede privilegier. Dermed er alle som har et «grunnfjell» å forsvare på banen med sine protester, og med et flertall av «grunnfjellsforsvarere» på Stortinget ender det lett med påplussinger istedenfor omfordeling. Vi, som ikke har andre særinteresser å forsvare enn ideen om et åpent folkestyre, ser helhetstanken bli svarteper i dette spillet.

Sommel

Hele folket er drittlei NSB-forsinkelser og helsekøer, for å nevne noe aktuelt. Mens milliardene ruller inn i «systemene» i økende tempo, er det eneste synlige resultat at direktørenes hoder ruller i samme tempo, fra Ullevål til Sentralstasjonen. Profesjonene passer på sitt; leger og andre er vinnere av politikernes forsøk på å bedre folks velferd, men køene fortsetter å vokse.

Venstres prosjekt i regjering var «Et enklere Norge», det har Ap-regjeringen erstattet med «Fornying av offentlig sektor». Det er nå definert som en storstilt overføring av arbeidskraft fra privat til offentlig sektor. Det er å gå i gal retning, vi må isteden forenkle byråkratenes hverdag. Vi må møte velgernes frustrasjon med å gi større frihet til innbyggere og kommuner, med tillit til byråkratiets skjønn og i tillit til at folk handler fornuftig, uten å bli detaljstyrt.

Jeg har vanskelig for å tro at folket ønsker å bli styrt av Frp, de ønsker imidlertid å styre mer selv.