Et etisk forbilde?

Hvordan vil regjeringen ved statsminister Kjell Magne Bondevik gi en etisk begrunnelse for følgende handling: å anbefale overfor Stortinget og det norske folk en sak man er sterkt imot? Tilhører ikke det å anbefale noe man ikke ønsker, etikken? Omfatter det ikke det vi gjerne kaller verdispørsmål?

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Hvordan kan regjeringen oppfordre til nasjonal dugnad omkring verdispørsmål uten selv å diskutere etikken bak det som er skjedd i forbindelse med anbefalingen av veterinæravtalen med EU? Eller mener regjeringen at dens fortsatte eksistens er en etisk begrunnelse god nok?

Og om ikke regjeringen vil nærme seg denne siden av saken, bør det være et selvsagt tema på Verdikommisjonens møte til helga. Hvis den farer forbi dette, har den mistet den siste rest av legitimitet, og definert og utplassert seg selv til de ufarlige og langsiktige utredningers lune seminarrom. Da bør den ganske enkelt legges ned.

  • Det å handle mot sin overbevisning er et klassisk etisk dilemma. Det er nettopp en konflikt der en rekke grunnleggende verdispørsmål blir satt på prøve og det er en illustrerende konfliktsituasjon, velegnet for pedagogiske øvelser overfor barn og ungdom, ja, voksne med. Gjennom sin handlemåte har regjeringen utelukkende gjort dette til et spørsmål om politikk, om makt. Det fins overhodet ingen antydning til kobling mellom politikk og etikk i det spillet vi har sett de siste dagene, unntatt i bevegelsen fra grasrota. Det var den som fikk ledelsen i Senterpartiet til å begynne å tenke, men da den gjorde det, omfattet tanken ikke mer enn det som var politisk nødvendig. Regjeringen har dermed forsterket inntrykket av at den politiske sfæren er en ting, den etiske en annen. I realiteten har den bidratt til å undergrave Verdikommisjonens betydning.
  • For temmelig nøyaktig ett år siden antydet vi på denne plass at regjeringens kanskje største fall kunne komme til å ligge på det retoriske plan; det kom til å bli et tiltakende gap mellom ord og handling. Regjeringen ville stå i fare for å undergrave seg selv, ikke bare i de konkrete politiske sakene, men også i troverdighet gjennom språket. Den aktuelle saken inneholder alt: EU, mat og troverdighet. Regjeringens løsning var en dissens, som det er mulig å se den politiske «klokskapen» i, men den etiske?
  • Senterparti-ledelsen har ikke råd til å undervurdere folks etiske bevissthet en gang til. Det var det den gjorde i denne saken, for i de spontane og kraftfulle ropene nedenfra lå kimen til ethvert indignert opprørs begynnelse: hit, men ikke lenger. Det må være en grense, i dette tilfellet bokstavelig som billedlig.
  • Flere sider er vanskelige i denne saken, som f.eks. det å handle ut fra en forventet reaksjon hos andre. Regjeringen fører ikke fram sitt eget standpunkt, men et forventet flertalls syn. Det reiser ikke bare spørsmål ved etikken, men faktisk også ved vårt demokratiske system.
  • I tillegg er argumentasjonen om det gode i regjeringens fortsatte eksistens i ferd med å gå tom: Er det uten videre gitt at regjeringspartiene hver for seg får fram mest mulig av sin politikk i den nåværende mindretallsregjeringen? Det kan, tror jeg, argumenteres svært godt for at både Kristelig Folkeparti og Senterpartiet ville ha fått større gjennomslag for sin politikk i en regjering med Arbeiderpartiet, ganske enkelt fordi en flertallsregjering «hen over midten» som danskene kaller det, ville kunne styre bedre, og ikke minst styre uten ansvarsfraskrivelse, i stedet for å la seg dirigere til ustanselig å vaske hendene. Det hadde ikke vært så dumt med en studietur til Danmark for å lære seg virksom sentrumspolitikk.
  • Vi bør nok slutte å le av Jaglands grense, den på 36,9. Han kan uforvarende ha handlet svært klokt, etisk som politisk.