Et eventyr med ambisjoner

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

ARKITEKTUR: Arkitektutmerkelsen Mies van der Rohe-prisen har igjen valgt å gi sin anerkjennelse til én enkelt bygning som viser evnen til å forflytte en hel bys gravitasjonspunkt. Det samme skjedde med Rafael Moneo sitt kongress- og messesenter i San Sebastian og museet for samtidskunst MUSAC i Leon av arkitektene Mansilla y Tuñón.

Operaen i Oslo tegnet av arkitektkontoret Snøhetta er første brikke i en prosess som fullstendig vil forvandle både bruken og oppfatningen av et sted som ønsker å hevde sin status som fjordby. På samme måte som så mange andre byer utviklet med ryggen mot havet, lot Oslo sitt havneanlegg stenge for innbyggernes kontakt med havet. Nå har dette området, gjenvunnet fra havet, gitt oss en nydelig kunstig geometri sammensatt av en rekke halvøyer hvor det skal oppføres forskjellige kulturelle bygninger slik som Nasjonalbiblioteket og det nye Munch-museet. Det er også planlagt boligbygg og kommersielle bygninger som skal bidra til å utvide den virkelige byen på en naturbevisst måte og ikke bare ved hjelp av monumentale bygg, like til havkanten. Barcelona og Bilbao står som våre byplanmessige forløpere når det gjelder å redefinere slike kystlandskap, energiske og vitale i byens historie, men som har lidd under en historisk fornektelse, til tross for at de i utgangspunktet var en viktig ingrediens for byens grunnleggelse.

Artikkelen fortsetter under annonsen

I Oslo vil denne fremtidsprojeksjonen materialiseres i form av Havnepromenaden som vil gjøre det mulig å gå langs hele havneområdet. Operaen er den første store brikken i dette ambisiøse eventyret som allerede har blitt et levende og betydelig landemerke som befolkningen føler seg stolt av. Bygningen utnytter plassen og blir en forenende løsning mellom fastlandet og fjorden. Taket er gjort til en offentlig plass med viktig betydning som åpent byområde i harmoni med byens gater.

Den horisontalt utviklede bygningen og den hvite marmoren som er benyttet som materiale, fremhever den geologiske tilstanden som om det dreide seg om et steinbrudd som alltid hadde ligget der og siden blitt formet av arkitekter. Innvendig er bygningen på mange måter en forlengelse av byen, med en imponerende vestibyle full av lys, og med restauranter anlagt omkring en overbygd plass, like under den store utvendige solterassen hvor en befolkning som elsker solen lar seg henlede mens de nyter bygningen. Snøhetta har visst å gjøre det riktige, omgi seg av kunstnere for å jobbe med et knippe enestående arbeider, bygge saler som er et særsyn når det gjelder rom og akustikk, finne løsninger på tusener av problemer som et slikt sammensatt prosjekt alltid vil ha og uten at det finnes synlige spor av det på konstruksjonen. Med alt dette har de gitt byen en uventet gave.

Prosjekteringen og byggingen av Operaen må ha vært en vanskelig oppgave, full av uforutsette hindringer av den type som kun arkitekter med en hellig overbevisning er i stand til å takle, nettopp fordi de vet at det fremtiden bringer, vil lindre all smerte. Oslo kan i dag være stolt av Operaen og denne premien, men fremfor alt for å ha stolt på at arkitektur er i stand til å forandre byens historie. Derfor kan de nå se tillitsfullt på tiden som kommer og erfaringene fra denne første fasen vil være en inspirasjon til å gå videre med dette enestående prosjektet.

•Artikkelen er opprinnelig trykket i den spanske avisa El Pais.